Tilbake i Asia, det føles litt merkelig, nytt, men alikevel ikke. Det er mye man kjenner igjen, noe mer savnet enn resten, men først og fremst er det varmen. Det er herlig, men litt for varmt og veldig vått i luften, det tar en krig før noe tørker, inkludert en selv.



Vi fløy Royal Brunei og mellomlandet i Brunei. Mitt første såkalt ”dry flight”. Ingen alkohol, og muslimsk bønn innen flyet dro, og pekepinn hvor Mekka ligger på TV under flyreisen. Vi kjøpte inn og kikket på film. Vi mellomlandet i Bandar Seri Bagavan på en utrolig liten flyplass med lite å sysselsettese seg med, men det tok Royal seg av, med gratis sightseeing. En liten rundt tur rundt stedet som viste at det var særdeles rolig og nesten ingen mennesker i gatene. På slutten av turen gav vi guiden vår en flaske whisky vi ikke hadde drukket på veien, slikt blir satt pris på, spesielt i land der alkohol ikke blir solgt noensteder...



Videre til Manila og vi lander midt på natten, rett i en taxi og rett til Green mango guest house som ligger nær flyplassen. I alle fall så det nært ut på kartet, men man glemmer lett hvor stor en by Manila egentlig er, det tar en stund før vi er fremme. Taxi mannen nekter på å ha veksel så han stikker av med noen kroner, guest house insisterer på at de kun har det dyreste rommet ledig, dette på tross av at de er tom neste dag, tilbake i asia, det er på tide å skjerpe sansene, på tide å våkne opp.









Ut i trafikken og på en Jeepney, et facinerende fartøy, bygget over en jeep, men transformert og omformet til en buss og utsmykket til det nesten ugjenkjennelige og veldig fargerike. Kikker litt rundt om Manila, men vi er på en måte ikke interesserte, det er for varmt, det er for mye forurensning og vi vil ut i naturen, vi har vært i byene for lenge vi vil ut til trærne. Henger ut og kjøper det nødvendige, Globetrotter guide i stedet for Lonely Planet, ser oss litt omkring, men vi gidder ikke.

Finer ut hvordan vi kommer til Banaue, setter tingene igjen i Manila. Autobus skulle være veien, det var det ikke. En forferdelig buss, nattbuss, ikke engang setene var fast og det var umulig å sove, helt umulig. Og det var kaldt, jeg vet ikke hva som var galt med buss mannen og air condition apparatet, men det var feil tenning i en av delene, om ikke begge to. Senere får vi høre at det var en fyr dom frøs ihel på en av bussene, så når jeg sier kaldt, så tuller jeg ikke. Vi flyttet sete til å være over motoren, det gjorde det mindre kaldt, men overhode ikke overkommelig. Vi kom frem, men overhodet ikke uthvilt, og ganske trøtt. Og vi ser en annen buss, Florida buss, som har kjørt samme vei og er fremme på samme tid og ser ut som den tilhører paven...smerte...



Men uansett, vakkert var det, og nesten verdt det. Banaue for våre føtter, mange steder å gå, men vi har lest oss frem til at Batat var stedet å starte fra. Men så går det selvfølgelig ingen jeepneys og de koster mye å komme opp der, vi må vente til 2. Etter å ha trasket gatene ser vi en jeepney med noen fra helvetes bussen og vi får plass på den, de har leid den og en guide og full pakke, men de er bare glad vi blir med. Det fine med en jeepney er at man ikke helt 100% kan følge med på hva som skjer utenfor på grunn av det lave taket, vi viste ikke hva vi kjørte på, veiene er utrolige, et feilgrep og du er død, det er langt ned.

















Vi kommer frem til der bilene ikke kan kjøre mere og må gå resten. Det er med godt mot, det er hyggelige tyskere og en filippinsk kompis som de har gått på skole med. De tar oss med til et fossefall og vi går gjennom rismarkene, det er utrolig vakkert, men man finner hurtig ut at formen ikke er helt oppe som den burde være,spesielt når det gjør vondt å gå i trapper i opp til en uke etterpå.

Vi vil ikke bo i Batat, vi vil gå videre til en annen by kalt Bangan, en hefig gåtur men panorama utsikt til fjellene, oss og en mann vi møter på veien, med en giga manchete. Vi trenger ingen guide fant vi ut etter å ha lånt lonely planet av tyskerene.

Jeg falt og jeg er glad jeg falt på det rette stedet, rett ned i buskene i stedet for en sikker død langt nede i risfeltene og fikk meg et stort sår på skinnleggen, mye blod, men et lite sår. Og så kom regnet, regntid, yes indeed, ingen sted å løpe, ingen hus til å holde deg tørr, nada. Du er midt i intet og det regner som faen, alt ble vått, alt som var med er gjennomvått og det regner i en time sammenhengende, så tett at man nesten ikke kan se noenting. Sett bort fra noen fall ulykker fra min side og et stort sår på skinnleggen











Vi er fremme, det er midt i intet, bare en liten landsby, med et eneste guest house og lite annet. Det er oss og en annen familie på fire. Etter en god halvtimes samtale kommer det frem at de er norsk, ganske vittig, men de har bodd i phillipinene i 10 år, det siste stedet jeg hadde forventet å møte på nordmenn som de eneste besøkende i landbyen. Hadde god middag med dem og tipset dem om turen vi hadde tatt. Og så sov vi, gikk i seng klokken 10 og våknet ikke før 12 timer etter, med melkesyre i leggen, ute av trening, definitivt.

Tok en buss med nordmennene tilbake til Banaue, en heftig tur som nesten gav med hjerteattak. Med jeepney kunne man ikke se, men med buss så kan man. Rhys satt med vinduet, herregud. Meter på meter ned til avgrunnen, en hompete vei med store huller, og jeg kjendte dødsangsten vokse til nye høyder når bilen veltet til den ene siden for veien forsvant under den grunnet store mengder nedbør dagen i forveien. Men vi overlevde, det tok noen timer innen hjerteslagene var tilbake på normalt turtall. Så var det å vente, vente lenge, vente på Florida bussen og retur til Manila. Vi kjøpte noen brukte klær for å holde varmen, Rhys spesielt heldig...

Tilbake i byen klokken 5 på morgenen, ingenting å gjøre enn å vente og en krig av en reise tilbake til Green Mango, tok en dusj, fixet noen par ting og deretter rett til flyplassen og rett til Palawan, drømme øyen, Alex Garland skrev om the beach og at den er i Thailand, men ikke alle vet at han skrev boken mens han bodde i Palawan.

Puerto Princesa er ikke drømmebyen, først og fremst så har den ingen strand, jeg har blirr sjuk så vi sjekker inn på hotell med TV, så kan verden holde seg utenfor, men vi bestemmer oss hurtig for å komme oss fort videre, dette er intet paradis.

Neste dag med jeepney, i retning mot Sabang, underjordisk elv og strandliv.Det som skal ta 2 timer, tar selvfølgelig 4, for offentlig transport inkluderer også leveringer av forsyninger til nesten hver bidige kiosk på veien, det er varmt og lunten er ikke så lang som den burde være, men vi kommer vel frem. Møter en irsk fyr på veien, han heter Noel, han har vært rundt hele kloden og tilbake, han har vært her før, en gang på 90 tallet, han sier det er veldig forandret, men bare bra, ikke så mange kidnappinger her nå...



Sabang er stedet, vi finner oss en billig hytte, ikke på stranden, men stranden er nær. Vi har elektrisitet fra 18-22, men ingen el plugg. På den annen side så har vi fine hytter, og en edderkopp i do og en karaokebar, og vi er stort sett de eneste på stedet, hele stedet. Sett bort fra 2 ekle tyskere med Phillypiker som har 1:10 av kroppsmassen til tyskerene, æsj...

Vi finner den beste restauranten i hele Filippinene, de har grønnsaker på menyen, ikke bare kjøtt. Jeg må si jeg er litt skuffet over matvalget her, når man er vant til Thailand og curryer og digg mat med masse grønt og frukter, så består filippinsk mat hovedsaklig av kjøtt, masse kjøtt, helst gris. Men når man er på en øy så spiser man fisk, og det har de masser av. Og denne restauranten har gjort den store oppdaglesen at det faktisk går an å putte grønt i maten...







Brukte en dag i den undersjøiske grotten og fikk guidet padletur i den, så et vannfall. Hadde nesten glemt alle fossefallene man skal se når man er i asia, de er overalt...og så stranden, mmmm, stranden...Det er dette vi er her for...

Siste dagen besluttet vi oss for å gå på karaokebar, en støygarantert opplevelse og jeg heldig som jeg var hadde en dokikker som kikket på meg mens jeg gikk på do. Hadde en fornemmelse av at noen så på meg og kikket opp og ser en fyr hengende over doveggen, hva faen får jeg stotret frem før han hopper tilbake på sin side og skynter seg ut innen jeg fikk anledning til å ytre noe mer om hva jeg synes om hans gjøremål, så han dagen etter, og han skygget hurtig banen. Vel, hvis han kan få noe ut av det så er det vel han det er synd på i stedet for meg...









Så bår til Port Barton, en opplevelse som skulle være en solskinnstur, men endte opp midt i monsun regnfall, vått, kaldt og ganske heftig. Det ble ikke noe bedre etter at Rhys måtte, abselutt måtte begynne å snakke om tyfoner, huff. Etter 2 timer gav det seg og vi reiste videre, snorklet litt, så en englefisk, men ikke noe å skryte av. Vel fremme fant vi bungalower på stranden, rett ved stranden før vi faktisk fant ut at vi var de eneste turistene i hele området...



Fant lokal restaurant med go dame som koker opp det du vil ha til middag, hvis du spør til frokost. Det er ingen mennesker, alle smiler og hilser, kaffe på porchen, instant, men alikevel... izurblått vann, det er dette vi er her for, total tilbaketrekkelse, stress er et ukjendt ord og det er fisk til middag, mmm....og atter en storslagen solnedgang i vente...