Desperasjon kan gjøre desperate ting med mennesker, det var min fars bursdag og desperasjonen hadde dermed nådd nye høyder. Vi skulle få fikset masten og slektronikken i den fra den forrige eier, men så alikevel ikke, men så alikevel og blah, drit og diskusjoner og tiden gikk. Nå var vi lei.

Franskmannen ved siden av oss så oss avgårde med et bekymret smil, "Dere har hørt på værmeldingene ikke sant?" Klokken var vel 5 på ettermiddagen og det var lovet liten bris med 1-2 meter med bølger i golfstrømmen. Noe vi var forberedt på. La kursen fra West Palm til Bahamas, og passerte Bounty på veien med store smil om munnen, endelig!



Vi var derimot ikke forberedt på 4-5 og kanskje til og med opp 6 meter bølger, men det ble det. Båten kjempet og holdt med glans, menneskene i den var den noe annet med. Sjøsyketablettene mine virket inntil kl.3 på natten, der gav de etter. Puter, bøker og alt hva som ikke var sikret endte på gulvet, båten lå vel ca i en 45 graders vinkel og slo mot bølgene, rekka var i havet i bauen noen ganger inne i bølgene. Hvis man skulle gå noen steder måtte man holde seg fast der man kunne og prøve å bevege seg i takt med bølgene, noe ganger gikk det, noen ganger ikke, jeg er mørbanket, armene er som gele etter å ha klamret meg fast og blitt slengt rundt av de større naturkrefter.

På et tidspunkt skriker min far at han må på do og at jeg må styre båten, hvor jeg skriker tilbake at det kan han bare glemme og han får heller gå på do der han er så får han varmen også. Dataen som vi navigerte etter var festet med gaffa til kjøkkenbenken i byssa for av en eller annen grunn måtte strømfosyningen slutte å fungere der den var sikret. Jeg sovnet vel en gang rundt kl.4 for jeg var faktisk for bekymret til å holde meg våken for å bli vekket kl.6.

Vi ser land, rett foran, det er Bahamas, og må finne ut hvordan vi kan komme oss inn til havn. Vel fremme kan vi konstantere en lekkasje i senga mi, en ødelagt strømforsyner og en fangst på 3 flygefisk!