Så hva skjedde egentlig med oss?
Etter stormen dro vi, hadde tanker om å stikke innom Freeport, etter å ha prøvd å komme oss dertil en dag før. Noe som ville koste til sammen 150 USD...så vi lot være. Vi reiste mot Berry islands, reiste storseilet for første gang, på samme tid skulle vi prøve å fange fisk og hev ut snøre på den ny innkjøpte fiskestangen fra Wallmart. Noe som endte i en kamp med en tangklase, en knekt stang, og deretter en knekt snelle, herlig. Jeg var oppe ganske lenge inntil Cava slo meg i seng og jeg våknet opp på Berry Islands og skulle prøve å slå på datamaskinen. Ingenting....
Min far hadde på sin side i løpet av natten forsøkt å slå på autopiloten...Error message no 3...Vi fant et sted å fylle bensin mens jeg snakket med en lokal fra Nassau om stormen og hvordan fiskebåten hans var blitt slengt til lands og fått slått inn kjøl og det som værre var, mens vi kikket på en barracuda i vannet.Videre, det var bestemt, ingen mer kjøring uten autopilot, inget mer liv uten datamaskin, vi satte kursen mot Nassau og for en av de første ganger på turen var det ok å gå i shorts og sole bena og lykken var et faktum.
Vi ankom Nassau i mørke. Min far har dradd med seg en datamaskin som kjører windows 2000, med 2GB minne, og som har et program vi navigerer etter. Jeg på min side stoler ikke helt på opplegget, noe som viste seg å være ganske smart siden vi gikk på grunn rett utenfor marinaen vi skulle ligge til, men vi klarte å kjøre oss av grunna og ligge til. Neste dag fikk jeg ordnet meg en ny lader, phuh, og far bestilt en autopilotmann som skulle komme og se på sakene dagen etter. Og ut og kikke på livet. Jeg fant en rastafari bar ved havnen og lo meg skakk inntil 6 på morgenen, møtte masser av forferdelige hyggelige mennesker, lærte å sløye konkylier, oppskrift på servitche bahamian stye, drakk sky-juice, møtte en berømt kunstner som proklamerte han var sønn av Gud, Elai, og den siste kriger, gang på gang. Dagen etter hadde jeg en avtale kl.10 om å besøke Atlantis, jeg rakk den ikke...
Autopilotmannen kom ikke, min far var sur, deprimert, frekk og ikke noe særlig selskap, jeg holdt meg unna. Han gikk ut og kom tilbake med et skrik kl.2.30 på natten insisterende på at jeg måtte ordne, han hadde mistet lommeboken. Fremdeles sur, deprimert og frekk prøvde jeg å starte opp datamaskinen, noe som ikke går uten strøm og vi har ikke landstrøm av en eller annen idiotisk grunn...ut, og på internett cafe og lort midt på natten som kun resulterte i at man ikke kunne ringe banken og sperre kort. Så da ringer man til mor som prøver å ringe til banken som ikke kan sperre kortene. For et rot...stakkars mamma...Så går han avgårde mens jeg snakker med vakten, Katie, mens jeg lader maskinen, som forsåvidt er en utrolig herlig dame, snakker åpent om å være lesbisk, og vi ler og snakker om alle mulige ting, og far blir borte...lenge. "Yo daddy gone, hes put partying and having a good time, you wont see him for a while"...Det går lenge før han kommer tilbake og sier han fant lommeboken på do i baren han var på! Og jeg må ringe mor og avlyse dramatikken og vi ler og jeg går og ligger meg.
Å være 27 og på ferie med sin egen far på et meget lite areal er en prøvelse i seg selv. Man oppdager ting med seg selv og likheter men ikke helt har lyst til å ta med videre på lasset. Det er en stor prøve for tålmodigheten, det skal være sikkert...forferdelig stor prøve...og noen ganger så tviler jeg litt på at den holder.
Dagen etter kommer autopilotmannen bare for å si at vi må sende hele autopiloten tilbake der den kom fra, vi gjør det, kjøper fiskestang igjen, handler og stikker. Det koster 80 dollar dagen å ligge i marinaen, vi ligger oss for anker og styrer videre neste dag. Selvføgelig forsoves det og vi kommer ikke i gang før kl.11. Far kjører, jeg leser Slaughterhouse 5, hele Slaughterhouse 5. Yellow Banks er et stort stykke med dybde på nesten ingenting og vi roter oss inn på en grunne og sliter med å komme oss ut igjen. Så blir det mørkt, så skal vi passere forbi Normans Passage og ut på den dype siden. Da begynner først den prehistoriske datamaskinen å slå seg vrang og man kan ikke se retning på båten samtidig med at strømmene er så sterke at man blir snudd rundt og sidelengs, og det er grunt. Og jeg garanterer min far at hvis vi skal kjøre på natta igjen så skal det være ute på havet og ikke slike steder hvor det er grunner, jeg er glad i livet.
På grunn av dette fortsetter vi ikke inn i Stanley Cay, vi ankrer utenfor og venter til dagen etter med å kjøre inn og ankre der. Og så freser vi rundt i dingyen og ser oss rundt. Det er ganske bestemt paradis...Inne ved havnen ligger der nursing hai på opptil 3 meter, mange av dem, når vi kjører passerer det skater under oss i samme størrelsen, vi besøker en øy hvor iguanaene ikke bor i trærne, de bor på stranden, og det er sol, masse sol, og vannet er azurblått. Denne dagen skal avsluttes med en dusj, en lang en, problemet er bare at det kan man ikke få.
Wes, den tidligere kapteinen insisterte på at vi fikk varmvann hvis vi startet motoren, men akk, ennå en løgn. Det er kaldt, men det er verdt det, nesten...og den gode gamle metoden med å koke vann og ha i bøtter og kar blir plutselig meget aktuell og overkommelig.Etter mye om og men har vi pakket ned det amerikanske flagget, far proklamerte at han blir dårlig av å se på det, jeg er ikke uenig. Videre har vi skrapt av vår registrering, vi ble dårlig av å se på det også, Palm Beach florida my ass, borte ble det. Båten skal forresten omdøpes, ikke mere skal mennesker tro vi er fra australia, Aussie Mon skal bli Ole Mon. Jeg mener forøvrig at båten skal hete MS Verdensfjord etter en gammel familiespøk hvor min bestefar innbilte min far at han var kaptein på nettopp MS Verdensfjord, og far fortalte dette til alle sine venner og ble mobbet til døde...
USA Mobilen er forresten borte, helt borte, vi har lett overalt, det er et mysterium. Vi har skylt å hverandre, vi har gått tilbake steg, sett rundt og gått frem igjen, vi har endevendt hvert eneste kammer på båten, men akk nei, den er og blir borte. Jeg personlig tror den ligger i havet etter stormen på Gran Bahama...
På turen får man ikke bare et ganske nært forhold til havet, men man blir klar over andre ting slik som strøm og vann, og man må passe på å ikke bruke for mye og spare på lys og lading av datamaskin og vann.I tillegg til dette blir man blir smertelig klar over tropevær og luftfuktighet. Aircondition går på landstrøm, vi har ikke hatt det siden Nassau og der tror jeg faktisk vi glemte å sitte den på for det blir for kaldt. Ergo, alt er mer eller mindre klamt og fuktig, på tross av at man lufter det man kan...i tillegg til at det fremdeles lekker inn i senga mi, nice...Hvis man vil ha strøm så må motoren gå, og den bråker. Den er noe galt med kjøleskapet, så det fungerer ikke mere. Vi har dog et kjøl/frysekammer som er mer enn stor nok, men det fungerer slik at det trekker strøm, hele tiden. Min far mener at det elektriske på båten er helt i orden og bærer preg av å være på havet. Jeg tror han har delvis rett, men jeg har sett bak panelet, det er et rot, et skikkelig rot og elektrisk rot er lok. Og er der rot der, så er der rot over det hele og det er ikke normalt at kjøleskap skal slutte å fungere, og frysere skal trekke i gang viften konstant, selv med is i. Suge all strøm så man ikke engang kan lade en datamaskine eller bruke mikrobøleovn...Men hva vet jeg, er er ingen elektriker, bare logiker, og her er det noe som lukter dårlig fisk og det er ikke fra havet.
Fra noen herlige dager i Stanley Cay med dykking, mating av svømmende fisker og spising av konkylier gikk turen videre mot Georgetown. Den nye fiskestangen skulle prøves, men etter 2 timer og ingen napp, beluttet vi å skifte sluk. Slukene er noe for seg selv, de ser ut som kanarifugler satt fast på en blekksprut, men de funker. Det gikk 2 timer og vi hadde en 1 m hoppende, kjempende et eller annet på kroken. Vi fikk den til og med opp på båten etter sprelske hopp i vannet. Der lå den i 5 sekunder, akkurat slik at jeg ikke fikk fatt på den, og deretter tilbake i havet. Senere fikk vi vite at det var en delikatesse vi hadde fått...lort...
Etter 3 prøveankringer og en ødelagt rygg fikk vi endelig ankret opp på et sikkert sted. Det er så mange båter her at man nesten skulle tro det var løgn, om natten ligner ankerlysene stjernehimmelen. Vi reiste inn i landsbyen, far kjøpte stråhatt og drakk rum puncher, og vi gikk videre til en lite sted med fiskere som serverte deep fried konkylie og rompunch og selvfølgelig sky juice. Der ble vi kjent med Eric og Tyra på 4 og 5 og vi lekte gjemmespill og tok bilder til jeg mistet pusten. Erics mor gav oss skyss tilbake til dinghyen og heldigvis hadde en av oss glemt å slå av utelysene, hvis ikke hadde vi sikkert letet etter båten ennå...Jeg våknet av et pang, og paralelle skrik fra min far og motoren. Det hadde blåst seg godt opp i løpet av natten og regnet og pisket så mye at ankeret ikke holdt lenger. Av en eller annen grunn er det 20 m med anker og deretter tau, og tauet holdt ikke. Takk og pris for at min far var våken og at det ikke skjedde midt på natta, det kunne blitt skandale og i værste tilfelle forlis av oss og den vi måtte kræsje inn i. Phuh!
Min far insisterte på å kjøre om natten, noe jeg har sagt at jeg ikke liker, men det spilte ikke noe rolle, vi dro om natten. Eneste problemet var at det blåste seg opp noe helt forferdelig og det gav seg ikke, i full motvind, hele natten, helt frem til kl.12 neste dag. Endelig kan vi ligge oss inn til en marina, tankte vi, men akk nei, den var full....lort....Været er ikke helt 100 så vi kan ikke dra videre, jeg vasker klær og nyter å ha internet med en viss båndbredde igjen! Cuba neste hvis alt går etter planen, trist nok så pleier det ikke det...
Etter stormen dro vi, hadde tanker om å stikke innom Freeport, etter å ha prøvd å komme oss dertil en dag før. Noe som ville koste til sammen 150 USD...så vi lot være. Vi reiste mot Berry islands, reiste storseilet for første gang, på samme tid skulle vi prøve å fange fisk og hev ut snøre på den ny innkjøpte fiskestangen fra Wallmart. Noe som endte i en kamp med en tangklase, en knekt stang, og deretter en knekt snelle, herlig. Jeg var oppe ganske lenge inntil Cava slo meg i seng og jeg våknet opp på Berry Islands og skulle prøve å slå på datamaskinen. Ingenting....
Min far hadde på sin side i løpet av natten forsøkt å slå på autopiloten...Error message no 3...Vi fant et sted å fylle bensin mens jeg snakket med en lokal fra Nassau om stormen og hvordan fiskebåten hans var blitt slengt til lands og fått slått inn kjøl og det som værre var, mens vi kikket på en barracuda i vannet.Videre, det var bestemt, ingen mer kjøring uten autopilot, inget mer liv uten datamaskin, vi satte kursen mot Nassau og for en av de første ganger på turen var det ok å gå i shorts og sole bena og lykken var et faktum.
Vi ankom Nassau i mørke. Min far har dradd med seg en datamaskin som kjører windows 2000, med 2GB minne, og som har et program vi navigerer etter. Jeg på min side stoler ikke helt på opplegget, noe som viste seg å være ganske smart siden vi gikk på grunn rett utenfor marinaen vi skulle ligge til, men vi klarte å kjøre oss av grunna og ligge til. Neste dag fikk jeg ordnet meg en ny lader, phuh, og far bestilt en autopilotmann som skulle komme og se på sakene dagen etter. Og ut og kikke på livet. Jeg fant en rastafari bar ved havnen og lo meg skakk inntil 6 på morgenen, møtte masser av forferdelige hyggelige mennesker, lærte å sløye konkylier, oppskrift på servitche bahamian stye, drakk sky-juice, møtte en berømt kunstner som proklamerte han var sønn av Gud, Elai, og den siste kriger, gang på gang. Dagen etter hadde jeg en avtale kl.10 om å besøke Atlantis, jeg rakk den ikke...
Autopilotmannen kom ikke, min far var sur, deprimert, frekk og ikke noe særlig selskap, jeg holdt meg unna. Han gikk ut og kom tilbake med et skrik kl.2.30 på natten insisterende på at jeg måtte ordne, han hadde mistet lommeboken. Fremdeles sur, deprimert og frekk prøvde jeg å starte opp datamaskinen, noe som ikke går uten strøm og vi har ikke landstrøm av en eller annen idiotisk grunn...ut, og på internett cafe og lort midt på natten som kun resulterte i at man ikke kunne ringe banken og sperre kort. Så da ringer man til mor som prøver å ringe til banken som ikke kan sperre kortene. For et rot...stakkars mamma...Så går han avgårde mens jeg snakker med vakten, Katie, mens jeg lader maskinen, som forsåvidt er en utrolig herlig dame, snakker åpent om å være lesbisk, og vi ler og snakker om alle mulige ting, og far blir borte...lenge. "Yo daddy gone, hes put partying and having a good time, you wont see him for a while"...Det går lenge før han kommer tilbake og sier han fant lommeboken på do i baren han var på! Og jeg må ringe mor og avlyse dramatikken og vi ler og jeg går og ligger meg.
Å være 27 og på ferie med sin egen far på et meget lite areal er en prøvelse i seg selv. Man oppdager ting med seg selv og likheter men ikke helt har lyst til å ta med videre på lasset. Det er en stor prøve for tålmodigheten, det skal være sikkert...forferdelig stor prøve...og noen ganger så tviler jeg litt på at den holder.
Dagen etter kommer autopilotmannen bare for å si at vi må sende hele autopiloten tilbake der den kom fra, vi gjør det, kjøper fiskestang igjen, handler og stikker. Det koster 80 dollar dagen å ligge i marinaen, vi ligger oss for anker og styrer videre neste dag. Selvføgelig forsoves det og vi kommer ikke i gang før kl.11. Far kjører, jeg leser Slaughterhouse 5, hele Slaughterhouse 5. Yellow Banks er et stort stykke med dybde på nesten ingenting og vi roter oss inn på en grunne og sliter med å komme oss ut igjen. Så blir det mørkt, så skal vi passere forbi Normans Passage og ut på den dype siden. Da begynner først den prehistoriske datamaskinen å slå seg vrang og man kan ikke se retning på båten samtidig med at strømmene er så sterke at man blir snudd rundt og sidelengs, og det er grunt. Og jeg garanterer min far at hvis vi skal kjøre på natta igjen så skal det være ute på havet og ikke slike steder hvor det er grunner, jeg er glad i livet.
På grunn av dette fortsetter vi ikke inn i Stanley Cay, vi ankrer utenfor og venter til dagen etter med å kjøre inn og ankre der. Og så freser vi rundt i dingyen og ser oss rundt. Det er ganske bestemt paradis...Inne ved havnen ligger der nursing hai på opptil 3 meter, mange av dem, når vi kjører passerer det skater under oss i samme størrelsen, vi besøker en øy hvor iguanaene ikke bor i trærne, de bor på stranden, og det er sol, masse sol, og vannet er azurblått. Denne dagen skal avsluttes med en dusj, en lang en, problemet er bare at det kan man ikke få.
Wes, den tidligere kapteinen insisterte på at vi fikk varmvann hvis vi startet motoren, men akk, ennå en løgn. Det er kaldt, men det er verdt det, nesten...og den gode gamle metoden med å koke vann og ha i bøtter og kar blir plutselig meget aktuell og overkommelig.Etter mye om og men har vi pakket ned det amerikanske flagget, far proklamerte at han blir dårlig av å se på det, jeg er ikke uenig. Videre har vi skrapt av vår registrering, vi ble dårlig av å se på det også, Palm Beach florida my ass, borte ble det. Båten skal forresten omdøpes, ikke mere skal mennesker tro vi er fra australia, Aussie Mon skal bli Ole Mon. Jeg mener forøvrig at båten skal hete MS Verdensfjord etter en gammel familiespøk hvor min bestefar innbilte min far at han var kaptein på nettopp MS Verdensfjord, og far fortalte dette til alle sine venner og ble mobbet til døde...
USA Mobilen er forresten borte, helt borte, vi har lett overalt, det er et mysterium. Vi har skylt å hverandre, vi har gått tilbake steg, sett rundt og gått frem igjen, vi har endevendt hvert eneste kammer på båten, men akk nei, den er og blir borte. Jeg personlig tror den ligger i havet etter stormen på Gran Bahama...
På turen får man ikke bare et ganske nært forhold til havet, men man blir klar over andre ting slik som strøm og vann, og man må passe på å ikke bruke for mye og spare på lys og lading av datamaskin og vann.I tillegg til dette blir man blir smertelig klar over tropevær og luftfuktighet. Aircondition går på landstrøm, vi har ikke hatt det siden Nassau og der tror jeg faktisk vi glemte å sitte den på for det blir for kaldt. Ergo, alt er mer eller mindre klamt og fuktig, på tross av at man lufter det man kan...i tillegg til at det fremdeles lekker inn i senga mi, nice...Hvis man vil ha strøm så må motoren gå, og den bråker. Den er noe galt med kjøleskapet, så det fungerer ikke mere. Vi har dog et kjøl/frysekammer som er mer enn stor nok, men det fungerer slik at det trekker strøm, hele tiden. Min far mener at det elektriske på båten er helt i orden og bærer preg av å være på havet. Jeg tror han har delvis rett, men jeg har sett bak panelet, det er et rot, et skikkelig rot og elektrisk rot er lok. Og er der rot der, så er der rot over det hele og det er ikke normalt at kjøleskap skal slutte å fungere, og frysere skal trekke i gang viften konstant, selv med is i. Suge all strøm så man ikke engang kan lade en datamaskine eller bruke mikrobøleovn...Men hva vet jeg, er er ingen elektriker, bare logiker, og her er det noe som lukter dårlig fisk og det er ikke fra havet.
Fra noen herlige dager i Stanley Cay med dykking, mating av svømmende fisker og spising av konkylier gikk turen videre mot Georgetown. Den nye fiskestangen skulle prøves, men etter 2 timer og ingen napp, beluttet vi å skifte sluk. Slukene er noe for seg selv, de ser ut som kanarifugler satt fast på en blekksprut, men de funker. Det gikk 2 timer og vi hadde en 1 m hoppende, kjempende et eller annet på kroken. Vi fikk den til og med opp på båten etter sprelske hopp i vannet. Der lå den i 5 sekunder, akkurat slik at jeg ikke fikk fatt på den, og deretter tilbake i havet. Senere fikk vi vite at det var en delikatesse vi hadde fått...lort...
Etter 3 prøveankringer og en ødelagt rygg fikk vi endelig ankret opp på et sikkert sted. Det er så mange båter her at man nesten skulle tro det var løgn, om natten ligner ankerlysene stjernehimmelen. Vi reiste inn i landsbyen, far kjøpte stråhatt og drakk rum puncher, og vi gikk videre til en lite sted med fiskere som serverte deep fried konkylie og rompunch og selvfølgelig sky juice. Der ble vi kjent med Eric og Tyra på 4 og 5 og vi lekte gjemmespill og tok bilder til jeg mistet pusten. Erics mor gav oss skyss tilbake til dinghyen og heldigvis hadde en av oss glemt å slå av utelysene, hvis ikke hadde vi sikkert letet etter båten ennå...Jeg våknet av et pang, og paralelle skrik fra min far og motoren. Det hadde blåst seg godt opp i løpet av natten og regnet og pisket så mye at ankeret ikke holdt lenger. Av en eller annen grunn er det 20 m med anker og deretter tau, og tauet holdt ikke. Takk og pris for at min far var våken og at det ikke skjedde midt på natta, det kunne blitt skandale og i værste tilfelle forlis av oss og den vi måtte kræsje inn i. Phuh!
Min far insisterte på å kjøre om natten, noe jeg har sagt at jeg ikke liker, men det spilte ikke noe rolle, vi dro om natten. Eneste problemet var at det blåste seg opp noe helt forferdelig og det gav seg ikke, i full motvind, hele natten, helt frem til kl.12 neste dag. Endelig kan vi ligge oss inn til en marina, tankte vi, men akk nei, den var full....lort....Været er ikke helt 100 så vi kan ikke dra videre, jeg vasker klær og nyter å ha internet med en viss båndbredde igjen! Cuba neste hvis alt går etter planen, trist nok så pleier det ikke det...
posted by è at 10:10 p.m.
2 Comments:
Hiv og hoi og en flaske med rom!
Litt av et eventyr dere har begitt dere ut på.
Her går ikke alt etter planen, de siste har det ikke blitt jobbet med oppgaven.. morfar døde på mandag :(, så nå skal jeg til Bergen. Jeg er trist og tom. Men skal komm tilbake i mastermodus straks!!
stor klem
Stakkars tonemoren, jeg føler med deg! Er forferdelig glad i deg vennen! Hils alle i familien, stor klem
Legg inn en kommentar
<< Home