Jeg drepte'an! Det var er hard kamp mellom meg og det skjellbesatte dyret og en stor lonely planet guide og jeg vant og kan endelig sove godt igjen. Ekle lille men dog store satan...Han dode ikke med en gang og jeg maatte slaa gjentatte ganger for dens gravplass endte i do. Jeg haaper bare ikke den har barn som kommer og hevner seg i nattens mulm og morke....

Jeg bor paa et hotell til en forandring, det koster 3 dollar om natten, det kostet egentlig 4, men etter hard forhandling ble prisen redusert. Det er merkelig, det er det eneste stedet jeg har bodd hvor de rer opp sengen til deg mens du er ute, vasker av gulvet og gir deg nye handkleder hver dag, gratis tannborste og saape og ny dorull paa do om du har brukt opp den gamle. En stor fortandring til de andre steder jeg har bodd der det lukter mugg av alt du bringer med deg inn i rommer og det bor dyr baade hist og her, mitt siste bosted i kambodia hadde hull i taket og ingen dusjhode paa dusjen slik at man stod og vasket seg i en hoytrykkspyler, en kald en. Dette er ubestridt det beste stedet jeg har bodd naar man tenker kvalitets messig og det sier sitt naar det bor kakelakker paa rommet...

Det er rart, det er jul i Saigons gater, jeg foler ingen julestemning...overhodet. Jeg har lite og ingen hjemlengsel men den kommer paa merkelige tidspunkter naar jeg ser ting som minner meg om hjemme...bare smaa ting, som minner meg om menneskene der hjemme...

Det er ingen jul og det eksisterer ingen vinter, jeg er paa feil sted til riktig tid og det gjor ikke noe, selv om jeg haaper jeg faar julepresanger alikevel, helst i form av penger paa min konto og i form av julemiddag naar jeg kommer hjem paa vaarparten en gang...

Jeg reiser herfra i morgen tidlig, veldig tidlig, skal sitte paa buss i en evighet, men jeg tror veiene er bedre her enn de var i Kambodia, forhaapentligvis er det asfalt i gatene. Jeg stresser med aa faa flytte billetten min, for jeg kommer ikke hjem 23 januar, det er uaktuelt...

Etter aa ha turet litt rundt i denne byen saa maa jeg innromme at jeg liker den!

Har hengt ut sammen med en irsk dude som jeg overhode ikke husker hva heter og dro til Cuchi tunnellene i dag morres. Der vietnameserene lekte gerilja med stor sukksess og gjemte seg for amerikanerene i smaa tunneller under bakken...Jeg forsokte aa gaa gjennom en, men fikk et alvorlig anfall av klaustrofobi og begynete aa svette alvorlig 2 meter inne i tunnellen saa jeg gav opp og har maatte innse at jeg faktisk har klaustrofobi i mindre grad, men jeg oppholder meg ikke saa mye i miniatyriske tunneller saa det er ingen krise...







Paa museet er det ogsaa en shooting range og det var en smule surrealistisk aa tasse rundt i skogen naar man horte maskinpistoler bli avfyrt i naerheten. Jeg hadde planer om aa forsoke meg paa en, men gadd ikke siden det var saa dyrt. Men paa den annen side saa fikk jeg holde en maskin pistol som nesten var like stor som meg selv...



De har de samme shooting ranges i Kambodia, men jeg dro ikke til dem, de er ulovelige og man kan skyte kyllinger og kuer med bazooka om man er syk nok i hode og har 200 dollar aa bruke paa det...

Etter denne opplevelsen dro jeg videre paa markedet og erhvervet meg noen nye klaer og et par sko til en 4 del av prisen hjemme. skoene var dyrest, men jeg ville ha dem og ser paa innkjopet som en bursdags presang til meg selv...Naa ma jeg bare rearrangere hele sekken igjen saa jeg faar plass til det hele, jeg har begynt aa kaste etterhvert og det neste som gaar er nok dynetrekket jeg sover i som lett kan erstattes av sarongene jeg kjopte i Thailand som er multifunksjonelle og brukes som underlag, teppe og haanklede...

Paa rommet mitt bor det en kembo kakelakk som jeg motte paa i gaar...armert med en Lonely Planet bok paa godt over et kilo satt jeg musestille og siktet paa maalet, jeg traff den ikke og den unnslapp under sengen. Den er stor og jeg liker den ikke, saann ca 5 cm i lengde og 1,5 i bredde og 5 cm vaerhaar som beveger seg i asymetriske retninger og de selger de samme som mat i de kambodianske markeder. Nastye dyr og jeg haaper virkelig den har flyttet ut i kveld, for jeg har ekle drommer om at den entrer munnen min mens jeg sover...aesj...

Men insekter en noe man blir vant til rundt om her, og rotter ser man hist og her ogsaa paa kjokkenet til de forskjellige restauranter, men de er eklere her enn de var i Kambodia. Hundene derimot er bedre enn de skabb befengte jaevlene som lopte rundt i Phnom Phen, noen merkelige vesener som lignet paa kryssninger mellom jeg vet ikke hva med giga hengende patter, her er de smaa og sote, saann a la chichaua.

Fant til og med frem og tilbake til markedet nesten helt alene og er rimelig stolt av meg selv.,, I morgen skal dagen dedikeres til sightseeing av alle mulige byggverker og saann og dagen etter reiser jeg til Dalat. Den opprinnelige planen var Mui Ne, men jeg har hort saa mye dritt om strendene der saa jeg hopper galant over. Har kjopt meg en buss billett som tar meg til Hanoi med forskjellige stopp langs veien og neste stopp er Nhat Trang der jeg hooker opp med Ryse, Dave, Ehrin og Justin og kommer nok til aa feire min store 23 aars dag der med regnbuefargede drinker paa stranden...Og med forhaapentligvis bedre vaer enn det er her, det er bergen tendeneser og jeg er kliss vaat her jeg sitter og fryser saa smaalig. Ganske irriterende siden jeg hadde blitt vant til god vaeret i Kambodia...

Men det snor i alle fall ikke....

Jeg klarte til sist aa komme meg bort fra Sihanoukville etter en vill siste aften som inkluderte meg selv og en stor samtale med en mann ved navn Jeff, en journalist fra USA...og alle hans venner fra baade england og skottland og florida...

Dagen etter klarte jeg aa ta meg sammen aa endelig forlate dette stedet som alle henger seg fast i av ukjendt grunn, jeg hadde tenkt meg til Kep, jeg endte opp i Kampot av den enkle grunn at det var enklere aa komme seg til Bokor derfra...Jeg satte meg i en taxi og hadde en lengre samtale med en blind jente og hennes familie som provde aa hooke meg opp med sjoforen av bilen saa hurtig de fant ut at jeg ikke hadde noen kjaereste....

Bokor er en forlatt fransk koloni by paa toppen av et fjell som det tar 2 timer aa komme til paa en vei som er like humpete som den bratt. Jeg klarte aa bli overbevist av en motor sykkelmann at jeg skulle ta avsted med ham. Jeg skulle ha vist bedre siden de fleste motorsykkelmenn i landet er ute etter aa lure en paa en eller annen maate, spesielt med penger, men en god pose med pot for 5 dollar overbeviste meg...



Noe jeg fant ut dagen etter var en forferdelig daarlig ide. Jeg skulle heller ha tatt bil for han var vist ikke saa god i engelsk som jeg trodde og hans guide skills var overhode ingenting aa skryte av...og konstant maste om aa faa meg med paa andre turer til priser som overhode ikke er overkommelige, han kunne til og med laane meg penger til jeg kunne komme i banken...tyt...

Tasset meg en tur rundt om i Kampots gater og snakket med barn og andre tilfeldige forbipasserende som digger turister saann at de kan snakke engelsk...Og kikket paa solnedgangen over elven..vakkert!









Tidlig neste morgen tok meg og en fyr fra Sveits som ikke sa stort sammen med motorsykkelmannen og enda en til Bokor. Veien var alvolig humpete og det var huller overalt og stykkevis steiner og hullete asfalt, angivelig fordi Khmer Rouge hadde minelagt veien og Bokor angivelig var deres siste skanse i landet...









Vel fremme kunne vi besoke det gamle hotellet og casinoet og den katolske kirken og andre steder lagt ode i lang tid. Totalt surrealistisk, tatt ut fra "The Shining" sett bort fra at all moblement var borte og det var grafitti paa veggene. Dette hadde en gang i tiden vaert luksus, men alt som stod tilbake var tomme rom og danse saler overgrodd med orange mose og skrifter fra de forskjellige besokende. Merkelig aa befinne seg paa toppen av et fjell i Kambodia og kikke paa fransk arkitektur, men saann er det overalt i dette landet siden det tidligere har vaert en fransk koloni og man paa grunn av dette kan kjope baguetter overalt...nam...





























Nedstigningen fra fjellet var en emertelig affaere og vel fremme paa vanlige veier flyttet jeg meg til Mely Chenda guest house, et ikke fullt saa koselig hjem med gigantiske storrelser...Men jeg trengte en TV for forste gang paa min reise, jeg maatte bare fikse det selv og imponerte en khmer med mine skills i aa fikse kabler..."jenter kan da ikke gjore saann..." Planen var aa ligge seg ned med smertene ryggen min hadde paatatt seg og se paa Discovery, resultatet ble noe helt annet.





Paa takterassen motte jeg Gal. Et fyrverkeri av et menneske som arbeider i Phnom Phen som frivillig selv om hun egentlig er musiker, men hun trengte aa hjelpe verden saa hun endte opp her...eller rettere sagt, hun hadde noen dager fri fra aa redde verden saa hun befant deg i Kampot...Kikkende ned i kampots trette gater innsaa vi at det var noe paa gang. Mennesker paa allemulige kjoretoy beveget seg i samme retning, men hvor? Svaret fikk vi fra Nina eller Dina om du vil, en herlig khmer gutt saom trosset sin bror og tok oss med til vann festivalen, eller det vil si, Kampots versjon av den, den virkelige foregaar i Phnom Phen...



Omtrent alle i hele byen var samlet der og alle mennene danset villt til techno, ingen damer. Noe Gal syntes var totalt urettferdig og mente vi skulle starte trenden saa vi endte opp i vill dans med masser av menn som syntes dette var mega stas...





Etter dansen stoppet musikken og munkene samlet seg langs elven og masser av mennesker satte stearinlys paa vannet og til sist satte en baat fylt med mat og lys paa vannet. Utrolig vakkert! Vi endte vaar aften paa tak terassen roykende paa joints og Gal kunne fortelle meg mye om Kambodia og dets mennesker siden hun jobber med prostituerte og gate barn i Phnom Phen...

Dagen etter fikk vi vite at vi hadde utgjort en forskjell og at alle damene hadde danset etter vi dro...og vi foler oss som revolusjonaerer... (:
Og at de fleste i Kampot viste hvem vi var etter denne lille greia, og jeg ble spurd om det var meg av en fyr jeg motte paa bussen dagen etter..han var ikke der, men han hadde hort om det...hehe



Kambodia er et av verdens mest fattige land og konkurrerer med Afganistan om aa vaere det mest minebelagt land i verden. Man ser mine ofre med tiggende oyne naar man tasser rundt overalt, heldigvis mest voksne, men de har tross alt vaert barn en gang og alle mulige steder kan man se haandmalede plakater som advarer om miner og raketter. Naar man spiser paa restauranter kommer det sultne barn opp til en og tigger etter en liten matbit...

Et annet stort problem er her som i Thailand, prostitusjon. Men folk er fattigere her, desto mer kan det kjopes for penger saa barne prostitusjon er det masser av. Jeg som jente ser det ikke, for det er ikke meg det selges til, det er menn. Jeg ser bare store postere i gaten og paa baksiden av diverse guider man finner...
Prostitusjon foregaar som regel paa massage steder og paa karaoke steder, og det er like vanlig for om ikke mer for khmer menn aa kjope sex, som det er for vestlige. Men det er ikke saa aapenlyst som i Thailand, men like vanlig...

Kvinner blir solgt inn i industrien og maa betale seg fri via sex. De bor under kummerlige kaar og kommer sjelden ut og har ingen anelse hvor mye de koster og hvor mye gjeld de har igjen. Naar de saa endelig blir satt fri har de som regel ingen familie aa komme tilbake til, siden de har hatt sex for ekteskapet og blir sett paa som ikke eksisterende av sin egen familie, som ofte er ansvarlige for at de ble solgt til aa begynne med. I et land der familien er det viktigste du har er dette utrlig smerte fullt for de involverte...

Kvinner skal oppfore seg eksemplariske og sjenerte og sitte sadel paa mopeder hvis ikke er de "bad girls". De skal ikke gaa med bare skuldre og de skal vaere borte fra gate bildet etter kl.7 paa kvelden...Noe som er bra for mennene siden de da ikke ser hvem som gaar til prostituerte og ikke...

Jeg avtalte aa mote opp med Gal naar jeg returnerte til Phnom Phen for jeg reiste til Vietnam og satte deretter kursen mot Phnom Phen i en bil fylt med masser av khmers og meg. Jeg satt ved siden av en ung mann som kunne fortelle meg masser om korrupsjon i landet og at han arbeidet med fattige landsby familier. At han var liten under Khmer Rouge regimet, men at hans far hadde blitt drept siden han var soldat under kongen...Han husket lite, men han hadde blitt separert fra sin mor, noe som ikke var uvanlig paa disse tider. Han kunne fortelle meg at i Kambodia kan man gjore alt om man har penger og rike mennesker kjorere som regel rundt med biler uten nummer plater slik at de lett kan stikke fra trafikk uhell uten aa bli identifisert. Og at de som regel har skyte vaapen og skyter fritt vilt, et stort problem paa diverse nattklubber i Phnom Phen. Sist "The Queen of Darkness" som for tiden er lukket av samme grunn, et sted varmt omtalt av Lonely Planet som et sikkert sted...

Fremme i Phnom Phen motte jeg Ryse fra New Zeeland som jeg tasset rundt i Phnom Phens gater med hele natten, gater som var fylt til randen av khmers som feirte vann festivalen siste dag...En 3 dagers feiring som feirer at Kambodia slo thailand i et stort sjo slag en gang rundt aar 1000 eller kanskje for, Thailand paa sin side har samme feiring, bare at de slo Kambodia, hvem som har rett vet jeg ikke...Vi drakk Klang ol og snakket hele natten og roykte joints paa terassen paa gjestehuset til solen stod opp og vi gikk i seng...



Dagen etter motte jeg paa Jeff igjen og alle hans koselige venner og reiste paa marked og shoppet funkye sjorter og ringer og et par sko. Central market befinner seg i en vakker Art Deco bygning midt i byen og er fylt til randen av alt det du maatte trenge fra kokken redskaper til klaer til insekter til kjott til silke...
Senere motte jeg paa Ryse igjen og vi drakk botter med vodka og cola og red bull fra solv spann...hehe

Selvfolgelig hadde Ryse mott paa Jeff og de andre et sted i Malaysia saa vi var en fin gjeng som samlet oss til de sedvanlige jointer paa terassen paa Guest house nr.9 lakeside. Denne gangen i hamockene...



Meg og Steven dro avted i en tuk tuk dagen etter. Maalet var "The Killing fields" og S21. Jeg var glad han ble med meg saa jeg hadde noen aa snakke med om hva vi saa, noe som gjorde vondt langt inne i sjelen. The Killing Fields er masse grav stedet som tilhorer S21, et fengsel som hadde rundt 20 000 fanger, kvinner, menn og barn...7 kom ut derfra i live...









Masse fravene er gravet opp og det som er tilbake er skilt som beskriver hva gravene inneholdt, noen med benrester og tenner under. Levningene de gravde opp er plassert i en pagoda som er plassert midt paa omraadet og rad paa rad men ben og hode skaller er plassert midt i. Nederst ligger restene av klaer ofrene var begravd med...



Dette gjorde vondt aa se, men S21 gjorde mer. S21 var tidligere en skole ombygd til fengsel og tortur kammer. De tidligere klasserom er ombygget til smaa celler paa rumdt 0,9 * 1,5 m og er forsynt med kjetting til benene paa fangene. Noen steder var det hele rom der et utall fanger var samlet via benlenker. De hadde ikke lov til aa snakke med hverandre og maatte ligge musestille i sin egen dritt mens de ventet paa aa bli avhort og torturert og til sist myrdet.

Alle man moter har en historie aa fortelle om "year zero" og de folgende aar som Khmer Rouge innforte i 1970 med sitt kupp av Phnom Phen. Der de i de 3 etterfolgende aar drepte over 2 millioner mennesker. Kommunismen skulle innfores og man skulle tilbake til den gang man i Kambodia livnaerte seg paa jorden, all vestlig innflytelse skulle elimineres, og alle som hadde noen form for vestlig paavirkning som eksempelvis utdannelse ble drept, eller med de Rode Khmers egne ord, "destroyed". Familier ble splittet og sendt ut paa landet for aa jobbe som bonder og gjorde man det ikke bra nok ble man drept eller med tiden sultet til dode siden man ikke fikk stort med mat...Leste "First they killed my father" som portretterer disse aarene gjennom et barns oyne, en gripende fortelling som man har ondt men dog godt av aa lese...og S21 et sted man har godt av aa se...selv om det gjor vondt aa maatte innse at mennesket er det ondeste som spankulerer rundt paa jordens overflate...























S21 er fylr opp med bilder av fanger som var der. Ansikter som er redde eller forbanna eller paa grensen til psykotiske. Man kan se at de har gitt opp, at de ikke orker aa kjempe mer, at de har innsett at det ikke er noen utvei og bildene portretterer dette. Det er bilder av lik med forkjellige grader av tortur...bilder som ble tatt for aa dokumentere for sjefene i fengslene at de ikke eksisterte noe mere...barn saavel som voksne...

En kunstner som selv var fengslet paa S21 og kom ut derfra i live har portrettert scener fra fengselslivet og fra the killing fields som gir realistiske og smertefulle gjengivelser...og det gjor vondt aa se...









Etter denne opplevelsen sank humoret betraktelig og det fristet overhodet ikke aa dra paa barne hjemmet jeg skulle til. Jeg hadde sett nok lidelser paa en dag, men jeg er overhode ikke lei meg for at jeg dro...For jeg dro smilende derfra...

Motte Ryse paa Lazy Gecko og dro til JCA barnhjem med Huang som driver Lazy Gecko. Det forste som skjedde var at en liten jente kom og dro meg i bukse benet og ville ha meg ned paa hennes nivaa og plantet en blomst i haaret mitt og gav meg en stor klem og takket meg for at jeg kom...Vi satt oss ned og skulle se forestillingen de laget for oss som bestod av tradisjonell khmer dans. Og saa hurtig vi satt oss ned var det et eller flere barn som overfalt oss og ville sitte paa fanget...jeg fikk en liten gutt som strakk seg i alle mulige retninger og hans sjalu lille soster som ogsaa ville, men det var ikke plass til henne...



Etterpaa spiste vi med dem og lekte ballspill og lo mye og jeg fikk en tegning av en liten gutt med alvorlige store tegne kunnskaper...Vi dro derfra med et stort smil paa ansiktet og endte opp paa Lazy Gecko nok en gang og deretter paa terassen nok en gang og jeg oppdaget at jeg er en suveren biljard spiller, jeg maa bare vaere tilstrekkelig skeiv forst...





Jeff vekte meg forst dagen etter, deretter Ryse og deretter klarte jeg aa komme meg opp og bestille en billett og komme meg til bussen og deretter til Kratie med Jeff og Oliver. Det er ikke stort aa gjore i Kratie og vi gjorde lite...Men vi fikk oss mange nye venner og spilte mye kort og meg og Oliver tasset rundt i byen og saa paa solnedganger og diverse mens Jeff stresset med aa skrive ferdig et eller annet som hadde en deadline...Dagen etter reiste meg og Olly og saa paa ferskvannsdelfiner...







Ved inngangen til nasjonalparken staar det en masser av regler for aa beskytte delfinene, vaares baat brot dem alle...brukte motor noen meter fra dem og kastet plstikk poser i vannet og i det hele tatt, vi provde aa si i fra men de ga faen...ikke rart de dyrene dor saa hurtig som de gjor, folkene bryr seg rett og slett ikke...

Paa kvelden tok vi vaares nye venner med paa karaoke bar.
Karaoke steder er det store hit her i Asia. De er som regel i kombo med et bordell og i vaares tilfelle var karaoke stedet inne i et apotek. Det er basicly et rom med tilhorende toalett, en TV og store hoytalere. Man kan synge sanger som titanic og andre hit fra tidligere tider og le seg ihel paa samme tid. Vi fikk selskap av en feit prostituert og deretter en vakker en som stakk naar hun horte hvordan vi sang...haha...



Dagen etter reiste Jeff og Olly mot Laos, jeg mot Kampot Cham. Paa bussen motte jeg to spanske jenter som jeg hengte ut sammen med...Vi gikk og spiste paa stedets fineste restaurant, noe som endte opp i at jeg ble matforgiftet. Dagen etter reiste de videre og jeg hadde jeg avtalt med en motor sykkelmann aa reise paa sightseeing rundt i byen og de omliggende strok. Jeg var syk, men jeg trodde jeg skulle klare aa ignorere sykdommen og reiste avgaarde...Noe som gikk fint det forste tempelet...







Men etter aa ha klatret opp en hau med trapper til "woman hill" og tempelet der maatte jeg innse at slaget var tapt, lopende ned en trapp ble jeg staaende og brekke meg med masser av munker som tilskuere. Jeg folte meg litt bedre og vi reiste til "man hill" men jeg spydde der ogsdaa, denne gang med aper som tilskuere...





Vi ble der til jeg klarte aa bevege meg igjen og snakket med motorsykkelmannen om khmer tradisjoner, sex med prostituerte og kondomer og asiatiske penis storrelser og ulykkelig kaerlighet...Merkelig siden man skulle ha trodd at manb ikke snakket om slik i disse trakter og at menn har vanskelig for aa innromme at de har en liten tiss, noe denne mannen ikke hadde problemer med....fortalte at han hadde blitt tilbudt av en vestlig jente aa ha sex med henne, men at han ikke hadde gjort det siden det sannsynligvis ville vaere det samme som aa stikke en tiss ut i luften...hehe

Naar jeg folte meg litt bedre reiste vi videre hjem til mitt hotell, og jeg ble vaerende der i saann ca 20 timer, lopende fra toalettet og tilbake i sengen og til sist fikk sove..heldigvis....

Matforgiftningen fortsatte i noen dager etter dette, men bestod hovedsaklig av spying siden jeg ikke klarte aa holde noe mat nede...men ol derimot gikk fint...

Jeg reiste tilbake til Phnom Phen og hooket opp med Gal igjen. Hun var ansvarlig for quiz night paa Lazy Gecko og jeg alierte meg med en spansk jente og vant intet...Skulle opprinnelig tas en tidlig kveld, men som tidligere ble jeg hengende fast paa terrassen paa nr.9, denne gang med en rik thai backpacker og en australier langt ut i de sene natte timer...



Dagen etter reiste vi paa en fin restaurant kalt "Friends" og spiste herlig middag som jeg ikke klarte aa holde paa og deretter paa bar og drakk mange drinks med en av bartenderene paa Lazy Gecko, det ble en sen aften med joints og pusekatter og Gal kubbet med alle klaerne paa i senga mi...



Saa vardet tid for aa vaere aktive, vi mottes tidlig neste mirgen paa nasjonal musseet, ikke saa veldig imponerende etter man har vaert paa Angkor Wat, men de har en fin hage med masser av fisk i...





Dro videre til boss plassen og paa veien kjopte vi masser av nudler og tok med oss. Synet som motte oss var hjerte skjaerende, en vel 300 eller flere mennesker bodde der og gikk gjennom bosset hver gang det kom en ny boss bil. Masser av mennesker hadde dodd med aa bli overkjort av boss bilene for de loper mot dem med en gang de kommer for aa faa den beste fangsten...naar vi var der ble en overkjort, men dog bare foten...men alikevel...Nudlene gikk unna som fersk brod og hurtig hadde vi ingen tilbake, vi kulle ha tatt med mere...



























Det var trist sted aa besoke, men som alle andre steder i Kambodia saa smiler de og er lykkelige for de har som regel sett vaerre dager...



Etterpaa reiste vi videre til Lighthouse barnehjem og jeg lekte med barna der mens Gal snakket med besetningen om hvordan de kunne gjore dette til et bedre sted. Innhaveren av stedet er en korrupt jaevel som tar pengene som blir donert der selv og driter i barna, maten de faar er den de faar av besokende og hvis de ikke har noen besokende har de ikke mat. Toalettene er nastye og mange av barna velger aa gaa paa do i marken heller...Og en av hoved aktivitene utenom aa plukke lus av hverandre er aa leke. Stedet har lite penger saa det er bare 10 av de 40 barn som gaar paa skole, men de smiler go er lykkelige for det, og de danser khmer dans som de fleste barn paa barnehjem rundt om her gjor...











Paa kvelden reiste vi til JCA barnhjem nok en gang og mange av dem husket meg fra uken tidligere. De spanske jentene fra Kampot Cham var ogsaa med og vi dro med oss dem og andre tilfeldige fok paa 1 aars jubileumet til en homse bar. Noe som er relativt ironisk siden det ikke er akseptert aa vaere homo, men det var masser av khmers der alikevel...











Vi danset mye og lo mere og jeg sov hos Gal den natten med masser av vekker klokker slik at jeg skulle klare aa komme meg opp og ut og frem til Vietnam dagen etter...Vi forsov oss...Vaaknet kl.6.50, det samme tidspunkt jeg skulle vaere paa lake side....20 min unna...



Opp og ut og paa en motorsykkel i et helvetes tempo mot lakeside, jeg mistet bussen, men motorsykkelmannen begynte en vill jakt etter den i Phnom Phens gater. Vi klarte paa merkelig vis aa ta den igjen og jeg kom meg avgaarde...



Reisen min mot Vietnam var i baat paa mekong, en herlig tur med en ikke fullt saa herlig dame som ikke helt hadde klart aa laere aa vaere hoffelig. Vi hadde med oss en amerikaner som av en eller annen grunn ikke hadde fikset seg VISA for avreise...som ble pent satt av ved grensen hvor vi fortsatte...gjennom kontroller og videre paa mekong til Chou Duk. Deretter i mini buss med en dritt av en sjaafor som utsatte oss for overhengende fare mer enn 50 ganger...Likte aa kjore forbi biler og skike hoyt med den mest skjaerende stemmen jeg har hoert paa lenge...





En av de forste ting jeg erfarte ved Vietnam er at de skriker mye, noe de ikke gjor i Kambodia, og at de er uhoffelige...noe de ikke er der heller, de bare prover aa lure penger av deg...

Jeg skulle paa do og ble nektet og ble fortalt 10 minutt, noe som ble 2 timer og mannen bak meg laante meg toalettet hans naar han skulle av bussen, noe buss mannen ikke likte, men jeg ga faen, han ga faen i meg forst...

Vi stoppet for middag og en av engelsk mennene ble tvunget til aa betale for mat han ikke hadde spist...Noe han gjorde siden det stod 10 sinte skrikende vietnamesere utenfor bilen som insisterte paa at han skylte penger...De skriker mye rundt om her...det er uvant...Og de kjorer som svin, hele gjengen og det er plutselig mennesker midt paa motorveien kjorende i motsatt retning...

Jeg fant meg selv i Saigon med en tilfeldig fyr som mente vi skulle dele rom for aa spare penger, fair nok inntil han mente vi skulle dele enkeltseng for aa spare penger...Ikke fult saa fair, saa vi fikk 2 rom i stedet...Og jeg sov godt...

Saigon for mine fotter og jeg skal utforske underjordiske tunnelller i morgen, det blir moro, spesielt siden jeg har en aldri saa liten klaustrofobi greie og de er smaa de tunnellene....

Til alle dere hjemme, jeg tenker paa dere og savner dere alle sammen! Spesielt deg Tonemor som ikke har det optimalt for tiden. Vit at jeg tenker paa deg, er kjempeglad i deg og vet at du gjor det riktige uansett hvor ondt det gjor...

*klemme paa*