Well, t-shirt historien....

jeg mistet min favoritt t-shirt her forleden. Den blåste på havet etter å blitt heng opp i en amaretto rus av dimensjoner, og høyere makter avgjorde at den var for god til å bli hengende og hadde i løpet av natten falt i havet.

Etter en dag med tømmermenn, en dag med utsettelse, en dag med dårlig vær og etter en dag med dårlig vær lager jeg en fiskestang anretning for å lete etter den. Noe jeg har gjort i hele dag mens jeg har utsatt å hoppe i vannet selv. Det er kanskje en halvmeter sikt, fullt av lort, og ekkelt. Så i min jakt klarer jeg til alt overmål å fange en fisk, en stor en. Etter store diskusjoner om fisken som min far er sikker er en hai, jeg er delvis enig og mener det er en stør, men vi er begge enig om at den i alle fall skal spises. Før naboen sier at det er en catfish og i alle fall ikke kan spises. Noe som gjør at min far kaster den på sjøen før internettet forteller meg at den faktisk kan spises....Doh....Jeg fisker opp en tøybit med navnet "Angelica", 2 ganger, men intet annet.

Så dagen utvikler seg. Min far skulle fikse dinghy med Dough som ikke gir fra seg en lyd hele dagen. Jeg fisker videre etter skjorte, mens far mener jeg er en gal optimist av dimensjon, før han proklamerer et han ved et kast skal finne skjorten. Noe han ikke gjør, så han kaster igjen, og igjen, og så trekker han opp skjorta....

Jeg er målløs... Og så ler vi, og ler, og beslutter at slikt må feires....:D

Dagene går med på å pusse rustfritt stål og vente på sola som kikker frem en gang inne i mellom. Kjedsomheten er et faktum, et stort et, så stort at jeg presterte å drikke opp en Amaretto helflaske og led under det i snart 2 dager.

Det største jeg har hatt av action i flere dager var at min favoritt t-skjorte har falt i vannet i nattens mulm og mørke, og jeg har vurdert å gå å dykke etter den i snart 2 dager. Vannet er mørkt, og jeg vet at sikkert alle rundt meg lar kloakken løpe rett i vannet. I tillegg så venter jeg på lavvann, og når lavvannet kommer så er som regel solen borte. Horedritt....men i morgen, i morgen gjør jeg det, i morgen tidlig....

Det er en 14 åring som er på nabo båten, jeg tror han kjeder seg like mye som jeg gjør, det er fint å ha noen som har det på samme måten, selv om det er en liten en. Vi snakker ikke sammen, vi bare vinker til hverandre. Utover det så er det en masser av arbeidere som ikke gidder å snakke med oss og løper rundt og leker dritkule fordi de er vaskekjerringer for rike mennesker og pusser og vasker som dagen er lang på båter som ganske sikkert ikke er ute på vannet mer enn kanskje 2 ganger i året, toppen. Kom i snakk med en av dem, spurte hvordan han hadde det, fikk til svar at det er ”nok en dag i paradis”. Og besluttet å ikke snakke med mer ham for han har så tydeligvis misforstått alt, og han viser meg rørlegger sprekken mens han pusser på nabo båten.

Punktum finale er å komme oss bort herfra, fortere enn omstendighetene tillatter det. Men det er noen ting som gjenstår å plakaten slik som, vente på deler til dinghy opphenget som kommer på mandag, lime dinghyen og vaske den ned, vente på deler fra den gamle eieren og pusse stål, forferdelig masse stål, sistnevnte er min jobb, jeg er ganske lei, jeg kan pusse stål på havet...

Utover det så er det flere skjær i det såkalte paradis. Hvis vi skal registrere båten i Norge skal den være CE godkjent, for å få den CE godkjent må man ha et firma som går gjennom båten, noe vi har vært i kontakt med og venter på å få beskjed hvor mye det koster, noe som kan bli en formue. Fordelen med å registrere i Norge er blant annet hvor lenge man har lov til å oppholde seg på diverse øyer, samt at man kan reise til cuba uten at amerikanerene kan gjøre noe med det....Det andre alternativet er å registrere båten i Delaware, så betaler man ikke skatt, men så har man plutselig et amerikansk firma som eier båten. Så oppå alt dette her igjen så har man forsikring, og hvor den gjelder og hva den gjelder og hvor dyr den er.

Det er masse greier, Dough hjelper oss med det meste, men ting tar tid, altfor lang tid spør du meg, og vi er småsyke hele tiden. Og inn i det helvete lei av å måtte tilbringe flere dager i ”paradis”....

Slik bor vi forresten; Båten



Dette er rommet mitt med tilhørende toalett





Oppholdsrom og bysse





Min fars cabin og toalett





Kjørehus og uteområde

Vi bor på et hotell, det heter Red Roof Inn.
Det er et spesielt hotell, med en titty bar rett overfor gata. Folk skriker i gangene, banker i veggene, det har blitt observert mennesker i gangene bærende på TV`er. En av dagene banket det 2 lugubre menn på døren for å spørre om dette var rommet med den blonde piken, det skjer rare ting bak lukkede dører. Jeg ble nektet å komme inn på rommet og måtte vente utenfor i 2 timer fordi det var ikke meg som hadde sjekket inn...på et 2 manns værelse...logisk, spesielt siden jeg allerede hadde en nøkkel som man må re-aktivere hver gang man går inn døren.

Etterhvert begynner man å bli smågal. Hadde det bare vrt fint nok vær så kunne man ha lagt seg meg bassenget, men selv det funker ikke. Man går frem og tilbake, man ser på tv, man ser sesong 4 av family guy og man er lei. Man går på "Ol`cracker barrel" og spiser makaroni og ost, og fete ting og ser på mennesker som tar opp 2 stoler i stedet for en. Den eneste restauranten i mils omkrets, ellers er det nada sett bort fra wallmart og Rachels titty bar.



Da er det bra at far finner ut at vi skal kjøpe en luftbåt på andre siden av staten, og Dough er med. Turen går fint til stedet, problemet er bare når man skal tilbake med en henger som ikke har vært på veien siden 2008. Yihaa. Og vi drikker vodka og battery og kjører med en ulovelig henger....Så sprenger hjulet...



Inn på siden av motorveien der de kjører i jeg vet ikke hva, type autobahn, og se på sakene. Hjulet er så og si ikke der, og Dough mener at Wallmart 20 miles unna må være løsningen. Jeg på min side er lei av å sitte i bil så jeg blir og ligger meg ned et teppe og leser bok i mellomtiden. Dough ringer og sier at jeg må være redd for slanger, noe jeg helt automatisk blir og klarer ikke helt å slappe helt så mye av lenger mens jeg stomper i bakken rundt meg og ser etter bevegelse. Wallmart har hjul, dette må feires, så noe jeg aldri i mitt liv har vært med på. Drive in liquer store, sykt, de serverer til og med drinker, sinnsykt!







En dinghy rikere, en fylla rikere, en lovnad om fred i familien rikere, og dagen etterpå, en seilbåt rikere. Vi har flyttet inn, jeg har rom i front og skylight ut til verden. Eget toalett og bad, internettet til naboen i den rikeste marinaen jeg noensinne har sett. Vi sover side om side med luksusyachter av dimensjoner, og mennesker som pusser på dem som dagen er lang...vi pusser vi også, men vi vil ikke være her, det er guds venterom, folk er småfete og gamle, og vi vil bort herfra, men været er dritt, det er ingenting man kan gjøre.

Vi venter på noe som heter en CE godkjenning, eller rettere sagt, vi har snakket med et norsk firma som sykt nok består av en mann som kommer fra Sotra. Vi skal ringe dem i morgen. Man trenger CE godkjennelse for å registrere båten i Norge, eller Europa i det hele tatt. Noe man vil hvis man vil til Cuba, det kan vi ikke med amerikansk registrering. Og så forsikring, og så forberedelse, og seilelæring, og alt mulig lort man ikke riktig tenker på, men som tar tid....Vi kan bo her til den 31, men jeg håper vi kommer avsted innen da, jeg trenger sol og varme...

Det var et hit! En super konsert med god musikk, mennesker og et hostel over all forventning som faktisk var en leilighet med eget rom. En del lok med en full meg som skulle prøve å finne ut av hvordan jeg skulle få ut nøkkelen av en merkelig inretning av en lås, som endte med at jeg måtte vekke opp hun som bodde på andre rommet....kl.3 om natten, men det gikk og jeg kom meg inn.

Liten skandale når jeg gikk feil vei etter at jeg gikk av toget og ente opp i et ganske dårlig område. Gikk inn på en kiosk og spurde om veien, hvor kioskmannen sa at jeg gikk i feil retning og råde meg til å snu om og gå fort i motsatt retning, alt annet ville være farlig for meg. Så det ble sent, men jeg rakk heldigvis konserten.

Jeg møtte en gruppe folk som jeg hengte ut med hele kvelden, som jeg måtte be om å kjøpe øl til meg. For mannen i døren insisterte på at et norsk visa kort med tallene 031282 måtte nødt til å være alt annet enn sant, og at jeg i hvert fall ikke var under 21....(?) Men, men. Moro var det, groovy baby! Jeg ble dumpet på hostellet av de jeg møtte under unnskyldningen av at det var "deed of the day". Litt full ja, kanskje...

Så vandre rundt i Fort Lauderdale. Snakket med damen som hadde hostellet og hun fortalte at de hadde et kjempeproblem med at uteliggere kom inn og tok seg til rette fordi det var så kaldt. Noe som jeg så litt til når jeg droppet innom McD på veien, der inne satt det mange av dem og servitrisen beklagde seg på hele opplegget. Tog hjem igjen og vente..vente...vente.....

Så nå er det å vente.....

Vi er i rik manns himmelen, de er gamle og de er rike, skikkelig forferdelig rike. Og så er det oss, og meg, jeg kjeder meg....
Har akkurat vært ute og spist den herligste sushi i verden med masser av sake sammen med doug, nå har vi hele helga på å vente på at papirer skal komme i orden....

Vi bor på et hotell langt ute i nada, dvs, hvis vi hadde bodd i sentrum hadde det vært like nada, så det er det samme. Så jeg har store planer om å dra her og bo i Fort Lourderdale på dorm en dag. Hvorfor ikke?

Miami er cheesy, veldig, veldig cheesy. Det er store biler, diamanter i ørene, bitches med silikon pupper, til og med prøve dukkene har silikon pupper. Det er til å le av....Men det er neon, det er art deco, det er pastell, og det er vittig.

Vi flyttet ned på et hostel, kamuflert som et hotell med dritt betjening, skitne rom, og det som værre er. Og vi drakk oss fulle og snakket med alle mulige mennesker på tilfeldige barer på ocean drive. Til sist endte det hele i drama og vi gikk hver vår vei, hvor jeg landet hos en kunstner som serverte vin og sang og danset til tidlig morgen. Vin, en masser av vin, og til sist en øl på stranden med en nymødt rapper fra brooklyn som skulle spille inn album neste dag og var sjåfør for sin fetter. Jeg husker ikke hva han het, ikke engang artist navnet, men jeg husker vi snakket om alt fra musikk til federal reserve og kapitalisme og kikket på vannet. For å komme hjem og finne min far godt tatt av nemesis, noe som jeg faktisk syntes han fortjente litt, med full matforgiftning. Noe som varte i 3 dager.







Han stod ikke opp før 22 neste dag for feire nyttår, jeg på min side tasset rundt og så på leven og ballade. Kikket på rare mennesker, butikker og drakk pils for å dra hjem og plage far med nemesis og sparke han ut av senga for å drikke oss inn i det nye år. Sinnsykt forverkeri, så nice, så ut som det var midt på dagen med private fly maskiner som flyr inn i dem. Å bli full gikk ikke etter strabasene fra dagen før, selv etter ice slush daiquiri, bloody marys, øl, vin, alt mulig greier og rare folk. Jeg gikk og la meg kl.8 på morgenen etter å ha glemt å drkke champagne og var sur over at det måtte koste 300 dollaz for se simian mobile disco, that sucked.









Så ble jeg matforgiftet...nice. Så ble vi lei, det gikk i det samme, det virker litt som gran canaria, masser av turister, mas, stress og tyt. Etter 2 dager med utsolgte billetter fant vi ut at det var på tide å reservere billetter for å se avatar i 3d, stående applaus i salen etterpå! Dro til Downtown district hvor man kunne ta gratisbane som gikk i berg og dalbane rundt i mellom skyskraperene. Prøvde å få følelsen av Cuba ved å dra til little havana, noe som ikke gikk. Er ganske moro å ha spilt GTA vice city, for man kjenner faktisk igjen ting, det er litt surrealistisk.





Siste dagen dro vi til everglades nasjonalpark med luft propellbåt og aligatorer, masser av aligatorer...og slager og greier. Den største bekymringen er at det er kaldt, noe inn i det helvete kaldt, Klærne som jeg følte meg idiotisk å pakke slik som en anorakk, hoodie og ull genser ble plutselig et hit. Det har ikke vært så kalt her på 15 år, på natta ble det ned til 3 grader og min tanke om å være på stranden og bli brun ble knust...









Dagen etterpå ble vi plukket opp av Doug, vår brooker som skulle skaffe oss en båt. En herlig eventyrfull moro amerikaner, litt stereotypisk, litt rasistisk og ganske livlig. Vi kjørte mot Palm Beach, og så 4 båter på veien. En foerferdelig en, og en som min far forelsket seg i, noe jeg ikke gjorde. Ble invitert hjem til Doug, lå inn et bud på båten. Den var satt til 99 000 dollar, vi bød 70 000. Vi så 2 andre båter inne i landet i indianaville, cattle country, der de hadde skilt som ba oss fint å la være å mate aligatorene....











På hoteller og ble plukket opp neste dag for å se på 2 mere båter. Den første båten, VAR båten. Utrolig vakker, god størrelse, vi så på en mere et annet sted inne i landet, fin, men for liten. Vi trenger 2 rom og vi trenger dører vi kan slamre når vi krangler...Så da var det å vente på hva de første vi budte på kom til å si...

Jeg krysset fingre for at det ikke skulle gå og det gjorde det ikke. De kom tilbake på 85000.YEAH!
Båten vi så på lå til 80 000, vi lå inn bud på 70 000, og i dag fikk vi beskjed om at det er i orden. Vi har båt, den er vakker som dagen er lang, og vi er fornøyde. Vi drikker oss fulle på hotellrommet og flytter inn i båten neste uke, som for øvrig ligger på en luksus marina som huser yachten til Tiger Woods. Der han gjemte seg når helvete stod på som verst fikk vi vite i dag...

Så nå er det formaliteter som, hvor skal båten registereres, hvor får vi fatt på en dinghy, hvem skal ta seg av papirene, og sist men ikke mist, når kan vi forlate dette stedet i fordel for Bahamas....og deretter videre bort fra amerkaniserte tilstander, noe vi ser frem til. Min far har begynt å snakke om at det kan være jeg kan ta båten videre på egenhånd etter at han drar hjem 12 mars. Noe som får det til å krible i magen og vekke rare tanker i hodet. Hva som skjer gjensår å se, men jeg vet en ting, og det er at hvis jeg kan så gjør jeg det...hvorfor ikke? Hvis jeg først kommer så langt, det gjenstår å se...