Min ankomst til NZ skulle i mitt hode gå rimelig smooth, noe den ikke gjorde.

Jeg hadde kun håndbagasje og hadde store planer om å komme gjennom flypapirs piss rimelig hurtig og stå i friluft på den andre siden. Men jeg drømte tydeligvis, jeg kommer fra et sted hvor det ikke engang er tollere med mindre du er ekstra uheldig og som sitter inn styrker på 1 politimann under 1.50 med en søt cocker spaniel når man ankommer fra selveste marocco, men disse folka, de kødder ikke...

De stod linet opp 4 stk, med tilhørende sort labrador, jeg ble plukket ut hurtig og kryssforhørt. Hva jeg skulle og hvor lenge og hvorfor og med hvem og hvor lenge og hvor gammel og fødselsdato og oppholdsted og arbeidssted og jeg aner ikke hva. Han slapp meg avsted etter å ha skrevet noe på visaet mitt, noe jeg ikke klarte å tyde.

Det neste skjer når jeg ankommer den første skranke, samme spørsmål samme prosedyre, denne gang uten hunder. Og det samme med skranken etter der igjen, før jeg blir henvist til den køen som ikke slipper ut med det første...

Inn på en sal der de åpner sakene dine og kryssforhører deg enda mere og alle ser sinte og sure ut. Men ikke damen som hadde med meg å gjøre, hunder luktet, røntgen ble foretatt og de samme spørsmål som før ble besvart og jeg slapp ut i friheten og ble plukket opp av Rhys med sin mazda og kjørt i sikkerhet fra tøffe tollere og forsinkelser...













Og der var jeg, rundtom alle mulige steder, Auckland, Opinoni, New Plymuth u name it, tilbakela 2000 km og kjørte rundt nesten hele nord øyen, så en kiwi, kjørte nesten på en ku, klatret på mount doom, så vulkansk aktivitet, kjørte på evigvarende strender, brent bål og grillet, matet geiter, var på museum, fikk masse mat, lærte at veiene i norge er superbe uansett hvor mye vi klager, kjørte på "The Forgotten Highway",sjekka ut jungelen, så kauri trær og klemte et, møtte masser av hyggelige mennesker og så utorlig mye vakker natur og så utrolig øde og alene, nesten som hjemme, det var sorte strender med sorte kamskjell og andre skjell du kunne spise om du var kjapp nok til å fange dem, det var tuis og det var paua og mauri og australske giftige edderkopper og det var herlig rett og slett mega herlig og sist men ikke minst forelsket meg mer enn jeg allerede hadde gjort og dermed ble jeg i 5 uker før jeg reiste hjem den 3 mai, landet i bangkok og møtte magnus, men en annen magnus denne gang, en som nettopp begynte sin reise og først kommer hjem i august...lucky bastard...



Så dro jeg hjem, det var ingen på flyplassen, jeg var alene, så jeg ringte Bjarki, det viste seg at han var der også, vi tok en kaffe før han dro til island.

Og dermed var jeg tilbake, 7 mnd ute, og jeg er klar på å dra igjen, denne gang til et annet sted, kanskje cuba, eller brasil eller columbia elelr kanskje road trip gjennom statene..hmm...

Uansett så håper jeg Rhys blir med meg hva vi nå enn måtte finne på, for han kommer den 13 og han kommer for å bli...

Meg og magnus reiste rundt sammen i en mnd, siste post er fra kuala lumpur, vi fortsatte derfra til Khota Baru og videre i en rimelig heftig taxitur for å ta båt til perhentian islands. Der vi ble noen dager på coral bay og snorklet med hai og hang oss på havskilpadder og denslags, og spiste pannekaker, masse pannekaker...



Utover det gjorde vi ikke så mye, jeg leste masse bøker, den siste var populærmusikk fra vittula, og jeg lå mye i solen og magnus svømte mye, hver dag ut til en boss plass ute i vannet. Vi hadde en diskusojn på det, jeg mente 500, det var 2000 m...

Vi dro videre mot banngkok, en helvetes tur som varte i en evighet. 20 timer eller noe, vi bodde på et sted med skilter overalt med hevisning til vårt eget rom for assistanse etter 2 om natten...

Magnus stakk til Siam Reap og jeg stakk til New Zealand hurtig etter det, og fløy på nesten første klasse og drakk masse vin og så på film og sov godt utstrakt som man kan på to flyseter...