Det er storm i Bahamas, for et hell, det her grenser til det utrolige....
Måtte ut og sikre båten midt på natta, 15 -20 graders hellning, og det når vi lå til kai....

Våknet dog opp til en bedre dag...

Denne gjør meg nervøs, det ligger en ca 15-20 stykker i en tangklase rett med båten....

Desperasjon kan gjøre desperate ting med mennesker, det var min fars bursdag og desperasjonen hadde dermed nådd nye høyder. Vi skulle få fikset masten og slektronikken i den fra den forrige eier, men så alikevel ikke, men så alikevel og blah, drit og diskusjoner og tiden gikk. Nå var vi lei.

Franskmannen ved siden av oss så oss avgårde med et bekymret smil, "Dere har hørt på værmeldingene ikke sant?" Klokken var vel 5 på ettermiddagen og det var lovet liten bris med 1-2 meter med bølger i golfstrømmen. Noe vi var forberedt på. La kursen fra West Palm til Bahamas, og passerte Bounty på veien med store smil om munnen, endelig!



Vi var derimot ikke forberedt på 4-5 og kanskje til og med opp 6 meter bølger, men det ble det. Båten kjempet og holdt med glans, menneskene i den var den noe annet med. Sjøsyketablettene mine virket inntil kl.3 på natten, der gav de etter. Puter, bøker og alt hva som ikke var sikret endte på gulvet, båten lå vel ca i en 45 graders vinkel og slo mot bølgene, rekka var i havet i bauen noen ganger inne i bølgene. Hvis man skulle gå noen steder måtte man holde seg fast der man kunne og prøve å bevege seg i takt med bølgene, noe ganger gikk det, noen ganger ikke, jeg er mørbanket, armene er som gele etter å ha klamret meg fast og blitt slengt rundt av de større naturkrefter.

På et tidspunkt skriker min far at han må på do og at jeg må styre båten, hvor jeg skriker tilbake at det kan han bare glemme og han får heller gå på do der han er så får han varmen også. Dataen som vi navigerte etter var festet med gaffa til kjøkkenbenken i byssa for av en eller annen grunn måtte strømfosyningen slutte å fungere der den var sikret. Jeg sovnet vel en gang rundt kl.4 for jeg var faktisk for bekymret til å holde meg våken for å bli vekket kl.6.

Vi ser land, rett foran, det er Bahamas, og må finne ut hvordan vi kan komme oss inn til havn. Vel fremme kan vi konstantere en lekkasje i senga mi, en ødelagt strømforsyner og en fangst på 3 flygefisk!

Se hvem jeg fant på den andre siden av kloden! :D
Spiste på Danny De Vito`s restaurant og hadde en særdeles hyggelig aften i Miami! Damene hadde lånt bil og kjørte rundt med den, noe jeg synes er en heltebragd i deg selv!

Vi har fått en ny hobby, den heter bruktbutikker!
Jeg har funnet masse funkye greier i bruktbutikker store som varehus, det er moro å finne nesten nye ting som de altfor rike sikkert ikke engang har hatt på en halv gang. Så nå har jeg en ny Calvin Klein dressjakke! :D

Utover det så handler vi inn til den store reisen og drar trillebår etter trillebår med greier til båten og stuer det på merkelige steder når det ikke er mer plass i skapene.

Dette er dagen. Wes har akkurat vært her, han er den forrige kapteinen på denne båten, han har glimtet med sitt fravær og ikke tatt telefonen når vi ringer i lang tid nå. Nå har han matforgiftning og hans forfatning er ikke til å skryte av, men han kommer for det, etter at jeg har lagt igjen flere telefonsvar over de siste 3 dager. Jeg synes det gjør godt at han har det litt vondt, jeg synes han fortjener det. Spesielt siden han faktisk skulle ha vært med på denne turen for godt over 3 uker siden, og siden det faktisk står i kontrakten at han skulle det, men det virker det som om han driter i, så jeg driter i at han har det vondt og håper det blir hengende.

Det er den første turen på havet. Vi har gledet oss til dette altfor lenge, men det har ikke vært mulig på grunn av skitne diesel tanker, venting på deler, og angivelig bestilte deler som faktisk ikke er bestilt allikevel, og folk som angivelig ikke tar telefonen, men tar den nå du ringer selv.

”Er du klar for en prøvetur?”. Min far løper opp og ned i båten, motoren er på, jeg vet ikke helt hva han driver med, men det kan se ut til at vi snart legger fra kai. Det eneste triste med det hele er at vi skal tilbake til Old Port Cove Marina, men angivelig så reiser vi i morgen. Jeg har forklart at jeg gjerne tar 10 timer i full storm hvis jeg kan få slippe å være her lenger, dette stedet suger, bigtime!

Det er mange ting som det kunne ha blitt skrevet om i denne bloggen, men som jeg gjør det best å la være i lys av den utrolig frustrerende situasjonen som man ikke vil huske i ettertid. Så jeg har latt være....

Dårlige mennesker, dårlige steder med dårlige mennesker og frustrasjon over tapt tid er ting man helst har lyst til å glemme.

Så jeg forteller heller om Clay. Situasjonen hadde det således at jeg befant meg på en motorvei og ventet på en buss. Bussene her er en historie for seg selv, det går rett og slett ikke, og hvis de gjør så går de ytterst sjelden. Uten bil kan man ingenting, uten penger er man ingenting. Clay går forbi meg først, jeg sier god morgen, han sier god morgen og får videre, jeg tror historien ender der, men det gjør den ikke.

Vel 10 minutter senere dukker Clay opp med en motorsykkel og spør hvor jeg skal hen, jeg skal til stranden sier jeg og venter på bussen. Clay kan kjøre meg, jeg er skeptisk. Jeg befinner meg i et dårlig område der folk angivelig skyter hverandre over en lav sko hver natt. Dette i følge Dough, våres booker, som er redd for mørke mennesker og insisterer å ikke handle på wallmart på grunn av dette. Men han insisterer, hvis jeg skal vente på bussen er det sikkert allerede mørkt når jeg kommer meg til stranden.

Så jeg sier det er greit så lenge han kjører sakte, det gjør han. Han forteller han er fra Jamaica og at han har flyttet her for 2 år siden og at han har det fint her. Vel fremme på stranden sier Clay at han snart skal til Wallmart på jobb. Etter en liten stund spør han om jeg har tenkt å være på stranden lenge, hvor jeg sier at jeg har tenkt å være på stranden hele dagen. Han forteller at han har planlagt å reise på stranden siden han flyttet her, men det har ikke blitt gjort, så han spør om han kan henge ut med meg denne dagen. Selvfølgelig kan du det, og Clay forsvinner for å hente bilen og ringer til Wallmart for å fortelle at han er syk og holder seg hjemme i dag. Og så kommer han tilbake.

Deretter går han til havet og hopper i det med det største smilet jeg har sett siden jeg ankom Florida. Vi blir på stranden og snakker inntil det blir mørkt og kaldt, om vanskelige foreldre, om Jamaica, Haiti, om arbeide, om skole, burger king vs McD, fiskehistorier og hai og inne i mellom bader Clay selv om han er bekymret for store fisker med spisse tenner. Deretter spanderer jeg mat på kinesisk buffet, den største buffet jeg har sett i mitt liv og vi spiser til vi ikke kan gå mere. Og så kjører Clay meg hjem mens vi hører på Sly and Robbie og forteller meg om hans livsfilosofi som handler om karma og om å være snill, så skjer deg snille ting. Akkurat som denne dage, og vi sier tusen takk til hverandre, gir hverandre en klem og så er jeg tilbake på marinaen der jeg startet....

Jeg har glemt å ta bilder av denne dagen, det er trist, for det er bestemt det er en av de bedre...