Dette kommer til aa gjore ondt, kjempeondt. Rhys drar i morgen, og jeg gleder meg ikke...

Men for aa se paa den lyse siden av det hele, Magnus kommer i morgen...

Det er rart med liv....

Vi fant oss selv paa et nattmarket i Chang Rai, det var vanskelig aa puste og det gjorde vondt i oynene paa grunn av alt lyset, braaket og intensisteten av mengder av turister og surrealismen av de hoye drag deronningene som lopte rundt paa posiet i lange vakre kjoler...

Rhys kikker paa meg med en blikk av desperasjon og jeg forstaar, vi er under angrep av et heftig kultur sjokk, vi viste det ville komme, vi hadde glemt hvordan det var, hvordan ting fungerer i Thailand, hvor intenst det er, hvor vi har vaert i et land som ikke beveger seg fortere enn det maa i en mnd...

Vi ble der en dag, vi laante motorsykkel og dro paa langtur. Jeg rimelig paranoid bakpaa, de er farlig trafikk i thailand, de er gale, det er ingen logikk og lite beregning, og jeg foler meg ikke trygg og satt stiv som en stokk og mega paranoid meste av veien mens Rhys insisterte paa at jeg skulle stole paa ham, noe jeg gjor, men jeg stoler ikke paa dem...



Turen gikk opp til det gyldne triangel for aa kikke over til Burma og Laos, og gaa paa opiums museeum og bli klokere paa poppies og denslags. Det gyldne triangel er ikke som det en gang var, det er sikkert, turistmagnet til tusen og feite pakke turister som kjoper postkort med opiums blomster paa, med paaskriften, opiums poppies in the old days...Men turen var heftig da, moped i evigheter gjennom rismarker og vakre fjell landskaper, heftig heldagstur!

Vi bestemte oss for aa ta hurtig videre og endte opp i Chang Mai i stedet, like mye turister, men et storre sted, saa de er mere spredt lissom...ble der noen dager og gjorde lite, sjekket ut nattmarkedet og kjopte kokkeluretreting for vi ikke klarte aa finne ut av dem, saa det er noen notter dere kan bryne dere paa naar jeg kommer tilbake...Og saa fant vi et kjopesenter, et utmerket et, der vi brukte mange timer paa aa henge rundt og kjope mat og stuff og gaa paa kino og se Narnia...
Ved en senere anledning saa vi "Memoairs of a Geisha" med mindre hell...etter at vi fravalgte "The Fog"...



Paa kinoen begynte de filmen med aa spille en hilsen til kongen og alle maatte reise seg opp og vise respekt og holde kjeft, et rart fenomen som ogsaa skjedde paa aapen gate der hele menneskemengden stoppet totalt opp noen par minutter mens nasjonalsangen ble spilt...spest...

Kjopesentre i Thailand er noe for seg selv, de er gigantiske, man kan lett gaa seg vill, og de er plukk og mix av orginale som fake varer. Og saa er det som regel kino paa toppen, kino paa toppen for faen...

Vi laante motorsykkel ogsaa og kjorte rundt i den syke trafikken og provde alt vi kunne for aa overleve, og brukte en dag paa aa reise opp paa det naerliggende fjellet for aa se paa tempelet der og kikke utover byen. En tur som kroket seg den skogkledde fjell toppen paa veier som minnet mye om hjemme, med gale mennesker paa motorsykkel forbikjorende i utrolig tempo, men vi naadde frem, hele og fikk se en utrolig utsikt utover byen, bare odelagt av smog, masse smog...



Deretter dro vi til Pai. Et hippiested a la Vang Vien, bare light versjonen. Vi laante motorsykkel her ogsaa og dro til varme kilder og canyons og skrek ut fra dem og saa ble vi syke igjen. Rhys mer enn meg og vekte meg opp midt paa natta med feberfantasier og skjelvinger og insisterte paa at det var kaldt naar det var alt ennet enn det...skremmende, men det gikk over, men dog...saa vi begynte paa antibiotika og tok hurtig livet av hele helveteskapen...forhaapentligvis, selv om vi fremdeles er paranoide paa at vi kanskje har en parasitt eller noe annet nasty lurkende rundt i magen...

Og saa maatte vi til Burma, foreta et VISA run. For det maa man om man vil vaere i Thailand mer enn 1 mnd. Saa vi reiste til Mai Sot og videre over grensen. Burma var vakkert, og det var utrolig digg aa vaere tilbake paa steder der det ikke er asfalt eller noe annet enn rod stovete jord paa veien. Vi ble akkonpagnert av en sot burma mann som viste oss tenpler og hooket oss opp med heftig god burma kurry. En av de mer minnverdige opplevelsene over grensen var et tempel utformet som en krokodille, ja du leser riktig, med aapen munn med masser av tenner og tempelet fint plassert oppaa ryggen. Jeg fikk ikke lov aa gaa inn, jeg var dame...

Videre til Tak og kikke paa litt templer og saann og oppleve at hvis man kommer litt utenfor alfarvei saa stiger hyggeligheten til mennesker betraktelig og skolejenter kom og spurte en hvor en var fra og folk smilte og ville hjelpe og saerdeles hyggelige. Vi saa et burmesisk tempel og ga mat til storjer eller catfish, saanne med haar paa haken uten aa vaere torsk. Og vi dro paa buffet, med egen grill og Rhys lekte grill master og vi spiste som vi sjelden har spist for. Det er helig aa faa tilbake apetitten naar magen har vaert i ulage saa lenge...









Vi bestemte oss for aa kikke paa Sukhothai historiske park og ble innloggert hos bestemor til tuk tuk mannen som insisterte paa at alt annet var fullt, men bestemor var hyggelig, vi likte henne. Bare likte ikke at vi skulle fole oss saa onde hvis vi kom hjem etter klokken 11. Sukothai var ok den, men det blir ikke det samme aa se paa noen historiske parker fra Angkor tiden naar man har vaert i hovedparken, men det var store buddhaer og vi laante sykkel og syklet rundt og motte en canadier jeg har glemt navnet paa, vi reiste videre sammen mot Bangkok sammen med ham og en utrolig snakkesalig tyskerjente...

Same same, but not different, Khao San er den samme som alltid og som vanlig er det et helvetes stress aa finne rom tidlig paa morgenen, men vi finner rom og vi bor 4 paa 2*2. Og jeg moter tuk tuk mannen min igjen, det er han som kjenner meg igjen, han husket at han spaade meg i haanden og at jeg gav han 100 bath for det og mener at han skylder meg en tur, men jeg skal ingen steder...Naar vi sitter og spiser frokost ser Rhys en kjent rygg i mengden. Ehrin, fra vietnam, som vi har reist sammen med derover og vi hooker opp og spiser senere paa dagen og saa er plutselig Jeff der ogsaa som jeg motte i Kanbodia og reiste litt sammen med og alt er hyggelig og vi spiser middag og saa klemmer vi hverandre og reiser hver vaar vei...

Meg og Rhys har en plan, vi skal ut paa en oy, jeg har krevd at jeg trenger aa se havet, det er saa lenge siden sist, vi har vaert i innland i snart 2 mnd og det tar paa. Vi reiser mot Ranong paa et luksus av en buss og faar en traumatisk opplevelse der naar bussen kjorer videre fra buss holdeplassen med meg inni, og Rhys utenfor. Jeg stresset med aa faa paa meg jakke og trodde at bussen hadde komemr til veid ende, jeg tok feil, men den stoppet etter ikke saa lenge...phuh...det var skummelt...



Saa paa en ferge ut til Ko Chang, vi viste lite om stedet, det var en oy, den naermeste paa vestkysten. Og vi kom til paradis. Vi fikk en bungalow paa stranden til ingen penger og det var nesten ingen mennesker der og de som var der var tyskere, men det gjorde ikke noe. Et totalt avslappelses sted som ikke turistmengdene har naadd enda, utenfro kommers, ingen vei, bare en sti, og herlig natur og korallrev aa bade i og nemofisk aa se paa og en egen strand aa leke paa. Det er selvfolgelig steder aa bo, men ikke mange og kaarene er smaa. Strommen blir slaatt paa kl.6 og slaatt av igjen kl.10, deretter er det stearinlys. Maten er god og det er en reggae bar paa stranden som aldri spiller reggae og gir deg ol og bonge om du spor pent og faar sitte under et tre og kose deg med den. Og de ler mye og er hyggelige.



Vi bodde i en kokosnottfarm og gikk turer til det lokale markedet som laa en time unna og vi klatret paa klippene og saa delfiner og ville aper, paradis var funnet, noe som jeg aldri trodde jeg kom til aa oppleve i thailand, jeg trodde alle turistene hadde kommet der det var verdt aa komme, men ikke her, bare tyskere...







Vi dro videre etter en uke, eller var det mer, dagene begynte aa skli inn i hverandre. Vi dro videre paa nabo oyen, Ko Phag Nga. Det hadde de vei og enda flere tyskere, ogt enda flere folk, den var mer populaer, men paa ingen maate populaer som Ko Phang Nan eller noe tilsvarende. Men de hadde vei, dermed masser av motorsykler og dermed storre tilgjengelighet og de hadde de beste kyllingsandwichene jeg har smakt paa lenge. Jeg tror vi brukte 2 dager der for vi reiste tilbake til Ranong og deretter med nattbuss til Bangkok...

Dertter begynte stresset. Vi ankom tidlig til Bangkok, til Khao San og samme problem som tidligere, ingen rom, men vi motte paa tuk tuk mannen min som fremdeles husket meg igjen og fikk gidd meg den tuk tuk turen som han fremdeles mente han skylte meg og vi fant et hotell og vi sov godt. Buss turen hadde vaert et helvete, skinnseter, fuck ass...

Og vi fikk noen stressede dager i Bangkok, for det skulle handles og kjopes dvd'er og cd'er og klaer og presanger og brennes foto cd'er og alt det der stresset som jeg selv skal gjennom naar jeg en gang vender hjem igjen, jeg skal bare oppleve det to ganger, men det gjor ikke noe...hva gjor man jo ikke for aa faa tid sammen, den siste tiden....

Flyplassen var helt forjaevelig og totalt surrealistisk. Jeg sa hade til Rhys, en affaere som ikke var lett eller lite smertefull, ned en trapp og motte Magnus. Jeg var glad han var der, og jeg gikk og kjopte royk, jeg trengte det. Og vi roykte den utenfor, mens vi gjorde det klart for hverandre at vi hadde ingen planer noen av oss og vi tok bussen tilbake til Khoa San road og magnus lurte paa om det var den veien de snakket om i "The Beach", ja det er det...