Så hva skjedde egentlig med oss?

Det er forferdelig lang historie. Ikke med en lykkelig slutt, men slutt som slutt noengang kan bli. Det er over, det er så over som det noengang kan være. Alle ting har forandret seg, ingenting er som de var før jeg dro avsted.

Det er jo bare godt, det er en ny begynnelse som starten av denne historien var en gang for lenge siden, Det er hva det er, hvis du kjenner meg godt nok så vil jeg fortelle den til deg.

♥

Så hva skjedde egentlig med oss?



Etter stormen dro vi, hadde tanker om å stikke innom Freeport, etter å ha prøvd å komme oss dertil en dag før. Noe som ville koste til sammen 150 USD...så vi lot være. Vi reiste mot Berry islands, reiste storseilet for første gang, på samme tid skulle vi prøve å fange fisk og hev ut snøre på den ny innkjøpte fiskestangen fra Wallmart. Noe som endte i en kamp med en tangklase, en knekt stang, og deretter en knekt snelle, herlig. Jeg var oppe ganske lenge inntil Cava slo meg i seng og jeg våknet opp på Berry Islands og skulle prøve å slå på datamaskinen. Ingenting....

Min far hadde på sin side i løpet av natten forsøkt å slå på autopiloten...Error message no 3...Vi fant et sted å fylle bensin mens jeg snakket med en lokal fra Nassau om stormen og hvordan fiskebåten hans var blitt slengt til lands og fått slått inn kjøl og det som værre var, mens vi kikket på en barracuda i vannet.Videre, det var bestemt, ingen mer kjøring uten autopilot, inget mer liv uten datamaskin, vi satte kursen mot Nassau og for en av de første ganger på turen var det ok å gå i shorts og sole bena og lykken var et faktum.



Vi ankom Nassau i mørke. Min far har dradd med seg en datamaskin som kjører windows 2000, med 2GB minne, og som har et program vi navigerer etter. Jeg på min side stoler ikke helt på opplegget, noe som viste seg å være ganske smart siden vi gikk på grunn rett utenfor marinaen vi skulle ligge til, men vi klarte å kjøre oss av grunna og ligge til. Neste dag fikk jeg ordnet meg en ny lader, phuh, og far bestilt en autopilotmann som skulle komme og se på sakene dagen etter. Og ut og kikke på livet. Jeg fant en rastafari bar ved havnen og lo meg skakk inntil 6 på morgenen, møtte masser av forferdelige hyggelige mennesker, lærte å sløye konkylier, oppskrift på servitche bahamian stye, drakk sky-juice, møtte en berømt kunstner som proklamerte han var sønn av Gud, Elai, og den siste kriger, gang på gang. Dagen etter hadde jeg en avtale kl.10 om å besøke Atlantis, jeg rakk den ikke...







Autopilotmannen kom ikke, min far var sur, deprimert, frekk og ikke noe særlig selskap, jeg holdt meg unna. Han gikk ut og kom tilbake med et skrik kl.2.30 på natten insisterende på at jeg måtte ordne, han hadde mistet lommeboken. Fremdeles sur, deprimert og frekk prøvde jeg å starte opp datamaskinen, noe som ikke går uten strøm og vi har ikke landstrøm av en eller annen idiotisk grunn...ut, og på internett cafe og lort midt på natten som kun resulterte i at man ikke kunne ringe banken og sperre kort. Så da ringer man til mor som prøver å ringe til banken som ikke kan sperre kortene. For et rot...stakkars mamma...Så går han avgårde mens jeg snakker med vakten, Katie, mens jeg lader maskinen, som forsåvidt er en utrolig herlig dame, snakker åpent om å være lesbisk, og vi ler og snakker om alle mulige ting, og far blir borte...lenge. "Yo daddy gone, hes put partying and having a good time, you wont see him for a while"...Det går lenge før han kommer tilbake og sier han fant lommeboken på do i baren han var på! Og jeg må ringe mor og avlyse dramatikken og vi ler og jeg går og ligger meg.

Å være 27 og på ferie med sin egen far på et meget lite areal er en prøvelse i seg selv. Man oppdager ting med seg selv og likheter men ikke helt har lyst til å ta med videre på lasset. Det er en stor prøve for tålmodigheten, det skal være sikkert...forferdelig stor prøve...og noen ganger så tviler jeg litt på at den holder.

Dagen etter kommer autopilotmannen bare for å si at vi må sende hele autopiloten tilbake der den kom fra, vi gjør det, kjøper fiskestang igjen, handler og stikker. Det koster 80 dollar dagen å ligge i marinaen, vi ligger oss for anker og styrer videre neste dag. Selvføgelig forsoves det og vi kommer ikke i gang før kl.11. Far kjører, jeg leser Slaughterhouse 5, hele Slaughterhouse 5. Yellow Banks er et stort stykke med dybde på nesten ingenting og vi roter oss inn på en grunne og sliter med å komme oss ut igjen. Så blir det mørkt, så skal vi passere forbi Normans Passage og ut på den dype siden. Da begynner først den prehistoriske datamaskinen å slå seg vrang og man kan ikke se retning på båten samtidig med at strømmene er så sterke at man blir snudd rundt og sidelengs, og det er grunt. Og jeg garanterer min far at hvis vi skal kjøre på natta igjen så skal det være ute på havet og ikke slike steder hvor det er grunner, jeg er glad i livet.



På grunn av dette fortsetter vi ikke inn i Stanley Cay, vi ankrer utenfor og venter til dagen etter med å kjøre inn og ankre der. Og så freser vi rundt i dingyen og ser oss rundt. Det er ganske bestemt paradis...Inne ved havnen ligger der nursing hai på opptil 3 meter, mange av dem, når vi kjører passerer det skater under oss i samme størrelsen, vi besøker en øy hvor iguanaene ikke bor i trærne, de bor på stranden, og det er sol, masse sol, og vannet er azurblått. Denne dagen skal avsluttes med en dusj, en lang en, problemet er bare at det kan man ikke få.

Wes, den tidligere kapteinen insisterte på at vi fikk varmvann hvis vi startet motoren, men akk, ennå en løgn. Det er kaldt, men det er verdt det, nesten...og den gode gamle metoden med å koke vann og ha i bøtter og kar blir plutselig meget aktuell og overkommelig.Etter mye om og men har vi pakket ned det amerikanske flagget, far proklamerte at han blir dårlig av å se på det, jeg er ikke uenig. Videre har vi skrapt av vår registrering, vi ble dårlig av å se på det også, Palm Beach florida my ass, borte ble det. Båten skal forresten omdøpes, ikke mere skal mennesker tro vi er fra australia, Aussie Mon skal bli Ole Mon. Jeg mener forøvrig at båten skal hete MS Verdensfjord etter en gammel familiespøk hvor min bestefar innbilte min far at han var kaptein på nettopp MS Verdensfjord, og far fortalte dette til alle sine venner og ble mobbet til døde...



USA Mobilen er forresten borte, helt borte, vi har lett overalt, det er et mysterium. Vi har skylt å hverandre, vi har gått tilbake steg, sett rundt og gått frem igjen, vi har endevendt hvert eneste kammer på båten, men akk nei, den er og blir borte. Jeg personlig tror den ligger i havet etter stormen på Gran Bahama...

På turen får man ikke bare et ganske nært forhold til havet, men man blir klar over andre ting slik som strøm og vann, og man må passe på å ikke bruke for mye og spare på lys og lading av datamaskin og vann.I tillegg til dette blir man blir smertelig klar over tropevær og luftfuktighet. Aircondition går på landstrøm, vi har ikke hatt det siden Nassau og der tror jeg faktisk vi glemte å sitte den på for det blir for kaldt. Ergo, alt er mer eller mindre klamt og fuktig, på tross av at man lufter det man kan...i tillegg til at det fremdeles lekker inn i senga mi, nice...Hvis man vil ha strøm så må motoren gå, og den bråker. Den er noe galt med kjøleskapet, så det fungerer ikke mere. Vi har dog et kjøl/frysekammer som er mer enn stor nok, men det fungerer slik at det trekker strøm, hele tiden. Min far mener at det elektriske på båten er helt i orden og bærer preg av å være på havet. Jeg tror han har delvis rett, men jeg har sett bak panelet, det er et rot, et skikkelig rot og elektrisk rot er lok. Og er der rot der, så er der rot over det hele og det er ikke normalt at kjøleskap skal slutte å fungere, og frysere skal trekke i gang viften konstant, selv med is i. Suge all strøm så man ikke engang kan lade en datamaskine eller bruke mikrobøleovn...Men hva vet jeg, er er ingen elektriker, bare logiker, og her er det noe som lukter dårlig fisk og det er ikke fra havet.





















Fra noen herlige dager i Stanley Cay med dykking, mating av svømmende fisker og spising av konkylier gikk turen videre mot Georgetown. Den nye fiskestangen skulle prøves, men etter 2 timer og ingen napp, beluttet vi å skifte sluk. Slukene er noe for seg selv, de ser ut som kanarifugler satt fast på en blekksprut, men de funker. Det gikk 2 timer og vi hadde en 1 m hoppende, kjempende et eller annet på kroken. Vi fikk den til og med opp på båten etter sprelske hopp i vannet. Der lå den i 5 sekunder, akkurat slik at jeg ikke fikk fatt på den, og deretter tilbake i havet. Senere fikk vi vite at det var en delikatesse vi hadde fått...lort...



Etter 3 prøveankringer og en ødelagt rygg fikk vi endelig ankret opp på et sikkert sted. Det er så mange båter her at man nesten skulle tro det var løgn, om natten ligner ankerlysene stjernehimmelen. Vi reiste inn i landsbyen, far kjøpte stråhatt og drakk rum puncher, og vi gikk videre til en lite sted med fiskere som serverte deep fried konkylie og rompunch og selvfølgelig sky juice. Der ble vi kjent med Eric og Tyra på 4 og 5 og vi lekte gjemmespill og tok bilder til jeg mistet pusten. Erics mor gav oss skyss tilbake til dinghyen og heldigvis hadde en av oss glemt å slå av utelysene, hvis ikke hadde vi sikkert letet etter båten ennå...Jeg våknet av et pang, og paralelle skrik fra min far og motoren. Det hadde blåst seg godt opp i løpet av natten og regnet og pisket så mye at ankeret ikke holdt lenger. Av en eller annen grunn er det 20 m med anker og deretter tau, og tauet holdt ikke. Takk og pris for at min far var våken og at det ikke skjedde midt på natta, det kunne blitt skandale og i værste tilfelle forlis av oss og den vi måtte kræsje inn i. Phuh!





Min far insisterte på å kjøre om natten, noe jeg har sagt at jeg ikke liker, men det spilte ikke noe rolle, vi dro om natten. Eneste problemet var at det blåste seg opp noe helt forferdelig og det gav seg ikke, i full motvind, hele natten, helt frem til kl.12 neste dag. Endelig kan vi ligge oss inn til en marina, tankte vi, men akk nei, den var full....lort....Været er ikke helt 100 så vi kan ikke dra videre, jeg vasker klær og nyter å ha internet med en viss båndbredde igjen! Cuba neste hvis alt går etter planen, trist nok så pleier det ikke det...

Det er storm i Bahamas, for et hell, det her grenser til det utrolige....
Måtte ut og sikre båten midt på natta, 15 -20 graders hellning, og det når vi lå til kai....

Våknet dog opp til en bedre dag...

Denne gjør meg nervøs, det ligger en ca 15-20 stykker i en tangklase rett med båten....

Desperasjon kan gjøre desperate ting med mennesker, det var min fars bursdag og desperasjonen hadde dermed nådd nye høyder. Vi skulle få fikset masten og slektronikken i den fra den forrige eier, men så alikevel ikke, men så alikevel og blah, drit og diskusjoner og tiden gikk. Nå var vi lei.

Franskmannen ved siden av oss så oss avgårde med et bekymret smil, "Dere har hørt på værmeldingene ikke sant?" Klokken var vel 5 på ettermiddagen og det var lovet liten bris med 1-2 meter med bølger i golfstrømmen. Noe vi var forberedt på. La kursen fra West Palm til Bahamas, og passerte Bounty på veien med store smil om munnen, endelig!



Vi var derimot ikke forberedt på 4-5 og kanskje til og med opp 6 meter bølger, men det ble det. Båten kjempet og holdt med glans, menneskene i den var den noe annet med. Sjøsyketablettene mine virket inntil kl.3 på natten, der gav de etter. Puter, bøker og alt hva som ikke var sikret endte på gulvet, båten lå vel ca i en 45 graders vinkel og slo mot bølgene, rekka var i havet i bauen noen ganger inne i bølgene. Hvis man skulle gå noen steder måtte man holde seg fast der man kunne og prøve å bevege seg i takt med bølgene, noe ganger gikk det, noen ganger ikke, jeg er mørbanket, armene er som gele etter å ha klamret meg fast og blitt slengt rundt av de større naturkrefter.

På et tidspunkt skriker min far at han må på do og at jeg må styre båten, hvor jeg skriker tilbake at det kan han bare glemme og han får heller gå på do der han er så får han varmen også. Dataen som vi navigerte etter var festet med gaffa til kjøkkenbenken i byssa for av en eller annen grunn måtte strømfosyningen slutte å fungere der den var sikret. Jeg sovnet vel en gang rundt kl.4 for jeg var faktisk for bekymret til å holde meg våken for å bli vekket kl.6.

Vi ser land, rett foran, det er Bahamas, og må finne ut hvordan vi kan komme oss inn til havn. Vel fremme kan vi konstantere en lekkasje i senga mi, en ødelagt strømforsyner og en fangst på 3 flygefisk!

Se hvem jeg fant på den andre siden av kloden! :D
Spiste på Danny De Vito`s restaurant og hadde en særdeles hyggelig aften i Miami! Damene hadde lånt bil og kjørte rundt med den, noe jeg synes er en heltebragd i deg selv!

Vi har fått en ny hobby, den heter bruktbutikker!
Jeg har funnet masse funkye greier i bruktbutikker store som varehus, det er moro å finne nesten nye ting som de altfor rike sikkert ikke engang har hatt på en halv gang. Så nå har jeg en ny Calvin Klein dressjakke! :D

Utover det så handler vi inn til den store reisen og drar trillebår etter trillebår med greier til båten og stuer det på merkelige steder når det ikke er mer plass i skapene.

Dette er dagen. Wes har akkurat vært her, han er den forrige kapteinen på denne båten, han har glimtet med sitt fravær og ikke tatt telefonen når vi ringer i lang tid nå. Nå har han matforgiftning og hans forfatning er ikke til å skryte av, men han kommer for det, etter at jeg har lagt igjen flere telefonsvar over de siste 3 dager. Jeg synes det gjør godt at han har det litt vondt, jeg synes han fortjener det. Spesielt siden han faktisk skulle ha vært med på denne turen for godt over 3 uker siden, og siden det faktisk står i kontrakten at han skulle det, men det virker det som om han driter i, så jeg driter i at han har det vondt og håper det blir hengende.

Det er den første turen på havet. Vi har gledet oss til dette altfor lenge, men det har ikke vært mulig på grunn av skitne diesel tanker, venting på deler, og angivelig bestilte deler som faktisk ikke er bestilt allikevel, og folk som angivelig ikke tar telefonen, men tar den nå du ringer selv.

”Er du klar for en prøvetur?”. Min far løper opp og ned i båten, motoren er på, jeg vet ikke helt hva han driver med, men det kan se ut til at vi snart legger fra kai. Det eneste triste med det hele er at vi skal tilbake til Old Port Cove Marina, men angivelig så reiser vi i morgen. Jeg har forklart at jeg gjerne tar 10 timer i full storm hvis jeg kan få slippe å være her lenger, dette stedet suger, bigtime!

Det er mange ting som det kunne ha blitt skrevet om i denne bloggen, men som jeg gjør det best å la være i lys av den utrolig frustrerende situasjonen som man ikke vil huske i ettertid. Så jeg har latt være....

Dårlige mennesker, dårlige steder med dårlige mennesker og frustrasjon over tapt tid er ting man helst har lyst til å glemme.

Så jeg forteller heller om Clay. Situasjonen hadde det således at jeg befant meg på en motorvei og ventet på en buss. Bussene her er en historie for seg selv, det går rett og slett ikke, og hvis de gjør så går de ytterst sjelden. Uten bil kan man ingenting, uten penger er man ingenting. Clay går forbi meg først, jeg sier god morgen, han sier god morgen og får videre, jeg tror historien ender der, men det gjør den ikke.

Vel 10 minutter senere dukker Clay opp med en motorsykkel og spør hvor jeg skal hen, jeg skal til stranden sier jeg og venter på bussen. Clay kan kjøre meg, jeg er skeptisk. Jeg befinner meg i et dårlig område der folk angivelig skyter hverandre over en lav sko hver natt. Dette i følge Dough, våres booker, som er redd for mørke mennesker og insisterer å ikke handle på wallmart på grunn av dette. Men han insisterer, hvis jeg skal vente på bussen er det sikkert allerede mørkt når jeg kommer meg til stranden.

Så jeg sier det er greit så lenge han kjører sakte, det gjør han. Han forteller han er fra Jamaica og at han har flyttet her for 2 år siden og at han har det fint her. Vel fremme på stranden sier Clay at han snart skal til Wallmart på jobb. Etter en liten stund spør han om jeg har tenkt å være på stranden lenge, hvor jeg sier at jeg har tenkt å være på stranden hele dagen. Han forteller at han har planlagt å reise på stranden siden han flyttet her, men det har ikke blitt gjort, så han spør om han kan henge ut med meg denne dagen. Selvfølgelig kan du det, og Clay forsvinner for å hente bilen og ringer til Wallmart for å fortelle at han er syk og holder seg hjemme i dag. Og så kommer han tilbake.

Deretter går han til havet og hopper i det med det største smilet jeg har sett siden jeg ankom Florida. Vi blir på stranden og snakker inntil det blir mørkt og kaldt, om vanskelige foreldre, om Jamaica, Haiti, om arbeide, om skole, burger king vs McD, fiskehistorier og hai og inne i mellom bader Clay selv om han er bekymret for store fisker med spisse tenner. Deretter spanderer jeg mat på kinesisk buffet, den største buffet jeg har sett i mitt liv og vi spiser til vi ikke kan gå mere. Og så kjører Clay meg hjem mens vi hører på Sly and Robbie og forteller meg om hans livsfilosofi som handler om karma og om å være snill, så skjer deg snille ting. Akkurat som denne dage, og vi sier tusen takk til hverandre, gir hverandre en klem og så er jeg tilbake på marinaen der jeg startet....

Jeg har glemt å ta bilder av denne dagen, det er trist, for det er bestemt det er en av de bedre...

Well, t-shirt historien....

jeg mistet min favoritt t-shirt her forleden. Den blåste på havet etter å blitt heng opp i en amaretto rus av dimensjoner, og høyere makter avgjorde at den var for god til å bli hengende og hadde i løpet av natten falt i havet.

Etter en dag med tømmermenn, en dag med utsettelse, en dag med dårlig vær og etter en dag med dårlig vær lager jeg en fiskestang anretning for å lete etter den. Noe jeg har gjort i hele dag mens jeg har utsatt å hoppe i vannet selv. Det er kanskje en halvmeter sikt, fullt av lort, og ekkelt. Så i min jakt klarer jeg til alt overmål å fange en fisk, en stor en. Etter store diskusjoner om fisken som min far er sikker er en hai, jeg er delvis enig og mener det er en stør, men vi er begge enig om at den i alle fall skal spises. Før naboen sier at det er en catfish og i alle fall ikke kan spises. Noe som gjør at min far kaster den på sjøen før internettet forteller meg at den faktisk kan spises....Doh....Jeg fisker opp en tøybit med navnet "Angelica", 2 ganger, men intet annet.

Så dagen utvikler seg. Min far skulle fikse dinghy med Dough som ikke gir fra seg en lyd hele dagen. Jeg fisker videre etter skjorte, mens far mener jeg er en gal optimist av dimensjon, før han proklamerer et han ved et kast skal finne skjorten. Noe han ikke gjør, så han kaster igjen, og igjen, og så trekker han opp skjorta....

Jeg er målløs... Og så ler vi, og ler, og beslutter at slikt må feires....:D

Dagene går med på å pusse rustfritt stål og vente på sola som kikker frem en gang inne i mellom. Kjedsomheten er et faktum, et stort et, så stort at jeg presterte å drikke opp en Amaretto helflaske og led under det i snart 2 dager.

Det største jeg har hatt av action i flere dager var at min favoritt t-skjorte har falt i vannet i nattens mulm og mørke, og jeg har vurdert å gå å dykke etter den i snart 2 dager. Vannet er mørkt, og jeg vet at sikkert alle rundt meg lar kloakken løpe rett i vannet. I tillegg så venter jeg på lavvann, og når lavvannet kommer så er som regel solen borte. Horedritt....men i morgen, i morgen gjør jeg det, i morgen tidlig....

Det er en 14 åring som er på nabo båten, jeg tror han kjeder seg like mye som jeg gjør, det er fint å ha noen som har det på samme måten, selv om det er en liten en. Vi snakker ikke sammen, vi bare vinker til hverandre. Utover det så er det en masser av arbeidere som ikke gidder å snakke med oss og løper rundt og leker dritkule fordi de er vaskekjerringer for rike mennesker og pusser og vasker som dagen er lang på båter som ganske sikkert ikke er ute på vannet mer enn kanskje 2 ganger i året, toppen. Kom i snakk med en av dem, spurte hvordan han hadde det, fikk til svar at det er ”nok en dag i paradis”. Og besluttet å ikke snakke med mer ham for han har så tydeligvis misforstått alt, og han viser meg rørlegger sprekken mens han pusser på nabo båten.

Punktum finale er å komme oss bort herfra, fortere enn omstendighetene tillatter det. Men det er noen ting som gjenstår å plakaten slik som, vente på deler til dinghy opphenget som kommer på mandag, lime dinghyen og vaske den ned, vente på deler fra den gamle eieren og pusse stål, forferdelig masse stål, sistnevnte er min jobb, jeg er ganske lei, jeg kan pusse stål på havet...

Utover det så er det flere skjær i det såkalte paradis. Hvis vi skal registrere båten i Norge skal den være CE godkjent, for å få den CE godkjent må man ha et firma som går gjennom båten, noe vi har vært i kontakt med og venter på å få beskjed hvor mye det koster, noe som kan bli en formue. Fordelen med å registrere i Norge er blant annet hvor lenge man har lov til å oppholde seg på diverse øyer, samt at man kan reise til cuba uten at amerikanerene kan gjøre noe med det....Det andre alternativet er å registrere båten i Delaware, så betaler man ikke skatt, men så har man plutselig et amerikansk firma som eier båten. Så oppå alt dette her igjen så har man forsikring, og hvor den gjelder og hva den gjelder og hvor dyr den er.

Det er masse greier, Dough hjelper oss med det meste, men ting tar tid, altfor lang tid spør du meg, og vi er småsyke hele tiden. Og inn i det helvete lei av å måtte tilbringe flere dager i ”paradis”....

Slik bor vi forresten; Båten



Dette er rommet mitt med tilhørende toalett





Oppholdsrom og bysse





Min fars cabin og toalett





Kjørehus og uteområde